teatervår

My post content

Se bare på bildet ovenfor. Jeg trenger egentlig ikke skrive mer, eller flette inn flere bilder. Her står Brita Caisa legemliggjort av Lena Kristin Ellingsen. Tenk at boka mi har fått være med på å bli en forestilling som dette. Stadig er jeg rundt og snakker om trilogien i forskjellige sammenhenger, og alle steder møter jeg på noen som har sett teaterstykket og hatt en sterk opplevelse, og som ønsker å dele opplevelsen med meg. Jeg skjønner akkurat hva de mener, og når jeg nå skriver denne forsinkede bloggen og blir sittende å se på dette bildet, så slår det meg igjen: gjennomtenkt, helstøpt, sårt, storslagent. En liten del av vår noe ukjente norgeshistorie er for tiden på vei i turnebuss rundt i det ganske land for å møte publikum der de er. Dramatiker og regissør Cecilie Mosli har gjort en fantastisk jobb, og hatt et fantastisk lag med i prosessen fra start til det som om noen uker blir slutt. Jeg har latt meg inspirere av hennes ærlige og sterke tanker om Brita Caisa. Det å få se hvor viktig hun er som person, har "vekket" meg, eller hva jeg skal si. Det har ført til at jeg gjør noen endringer i Vestersand, som jeg ikke ante at jeg skulle gjøre. Men det handler om ærlighet, styrke og hjerte. Og jeg hadde kanskje aldri innsett det uten å møte Brita Caisa på scenen.

Bildet ovenfor er scenen som ga boka navn. Kniven i ilden. Som arbeidstittel hadde jeg lenge "jeg smiler solen fram". Jeg var egentlig ganske sikker på at det skulle være den endelige tittelen, men så foreslo redaktøren min, etter å ha lest en versjon. Hva med kniven i ilden?

Jeg unner alle å få se dette stykket, der de blant annet greier å vise fram scenisk det jeg prøver å vise fram litterært: helbredende hender. Et historisk og kulturelt trekk ved det kvenske og norskfinske i Nord-Norge og noe som vokste fram av tre stammers møte.

En annen ting som gjorde inntrykk på meg var de to sønnene til Brita Caisa. Ovenfor er Heikki og nedenfor er Aleksi. Heikki bringer glede og humor inn i stykket, og Aleksi bringer det vonde og såre, og kombinasjonen blir en hel verden. Jeg syns det er vanskelig å beskrive, det er kanskje derfor jeg har utsatt dette nyhetsbrevet. Jeg vil gjerne skrive noe som yter oppsetningen rettferdighet. Men dere skjønner kanskje det etterhvert, hvis det kommer en revidert utgave av en roman, at da har forfatteren blitt blåst av banen.

Jeg syns å huske Cecilie Mosli forklare metoden hun har brukt i arbeidet med stykket som konkret-abstrakt. Det er også sceniske løsninger som jeg kommer på nå som jeg ser bildene, som imponerte stort. Og som er nettopp konkret-abstrakte. I romanen reiser de mye og ofte, og hvordan vise det på ett og samme scenegulv? Joda, det er konkret abstrakt. En historie som strekker seg over år? Konkret-abstrakt, det også. Nedenfor følger noen bilder fra forestillingen som viser veldig konkrete situasjoner, men som samtidig er visuelle bilder som får bli med publikum hjem festet til netthinnen. Og for en gjeng med skuespillere! Når dere ser stykket møter dere alle sammen, Oluf Aikio, Oinas-Per, Rijku, Skolte-Jakko, Brita Caisa, Askan-Mikko, Gretha Lisa, tante Elsi, Pehr Pudas, og sønnene til Brita Caisa.

Det blir sagt at man dør to ganger. Den første gangen er når ens kropp dør og man forlater livet. Den andre gangen man dør, er når ingen lenger husker ens navn eller noe av det man gjorde i livet. Takket være Samuli Paulaharju, bygdebøker som den om Neiden, muntlige overleveringer og annet arkivmaterialet, var jeg i stand til å skrive om kjærligheten til Brita Caisa Seipajærvi og Mikkel Aska, og nå blir de ikke glemt. Og sammen med deres navn har andre navn blitt hentet opp, diktet fram, og en del av vår nordnorske historie har fått komme til liv. Jeg tror det gleder de som døde for lenge siden. De ser at vi setter pris på å dikte dem fram, og å lese om dem, og de er kanskje for lengst døde, de fleste av dem, men nå retter de ryggen, setter fra seg riveskaftet, det kommer et glimt i øynene deres, de skakker på hodet, de står mellom kortvokste trestammer, og de hjelper meg fram. Takk til alle dem, og takk til dette fantastiske teaterstykket.