Sørgtember

Jeg fikk sjokk av å lese de første bokanmeldelsene av Ulvespor. Det var ikke sånn jeg forestilte meg at bokhøsten skulle bli. Jeg tenkte kanskje at nå skulle endelig lesere få se den samme historien som jeg har sett fra start, og at de tre bøkene går opp som et regnestykke. De er de tre valpene som er forskjellige men samtidig tett knyttet sammen. Jeg har stolt på dette bildet av trilogien, og jeg gjør det fremdeles, og folk burde få lese som de vil. Men jeg er allerede skjør på grunn av at mannen min falt om, det var nok en av grunnene til at jeg ble så knust. Kanskje jeg kan skrive noe mer reflektert om dette etterhvert. Akkurat nå må jeg bare leve med det. Jeg ble så satt ut at jeg lurte på om jeg burde slutte som forfatter. Hva er vitsen med å skrive en storslått trilogi, som krever så mye kunnskap og arbeid, og så koker det ned til en firer? Da er det mange andre som gjør dette bedre enn meg. Jeg var så nedfor at mannen min sa jeg burde skifte navn til Bjørghild Mosletten og ta et kurs i aromaterapi, for det var da voldsomt. Jeg drømte at jeg kjørte digre, gamle busser rundt på smale veier og det var aldri noe sted å parkere dem, og dessuten kan jeg verken rygge, parkere eller svinge så store kjøretøy, så der satt jeg og tviholdt i rattet mens motoren brummet og ristet i det gamle skroget. Jeg drømte at jeg og Erna Solberg satt sammen på benker og hadde sviktet, begge to, og måtte gi oss. Først noen dager senere, da jeg reflekterte over hva jeg sa da jeg fortalte mannen min om Erna-drømmene, slo det meg: Ingeborg og Erna? Ja vel? Er ikke det litt vel megalomant? Som om hennes del av valget 2025 og min utgivelse av en roman, kan sidestilles? Neppe. Ikke for andre enn mitt sårede ego. Ja, ja. Sånn kan det gå. Jeg har nettopp søkt statens kunstnerstipend. Det var godt å kunne gjøre det igjen. Hvis det skulle ha vært et eller annet slags underliggende ønske i et eller annet abstrakt litteratur-Norge om å dra Arvola ned fra suksessen hun har karret seg opp på, så er den jobben utført nå. Alt er tilbake til det normale. Forresten har jeg fått gode tilbakemeldinger fra lesere. Jeg skal ta dem til meg med åpne armer, når lammelsen gir seg og armene funksjonerer igjen.

Jeg holder på med andre ting enn å sørge, altså. Livet har full fart. Høsten spraker og sparker fra i motbakkene. Håndballkamper og oppussing av leiligheter for sønner. Kjøpte en tube med sparkel og sparklet skruehull i gipsvegger og malte i sommergrønt. Tuben var så smart at jeg ble skikkelig fornøyd. Tidligere har prosjekter vært større, og sparkel har kommet i bøtter, og resultatet har ikke blitt spesielt bra, for jeg er ikke et petimeter. Men de små flekkene, vusj borte. Tuben med sparkel, lett å håndtere. Veggen ble bra!

Decopage er også noe jeg liker. Det handler i korte trekk om å rive rispapir i biter og dekorere overflater ved å lime bitene fast med lim som tørker og blir gjennomsiktig. Man vet aldri helt hvordan resultatet blir. Man kan ha en ide, og så jobber intuisjonen og teften. Jeg hørte at servietter også skal være bra å bruke, men de er vanskeligere. Jeg har ikke hatt overskudd til decopage på aldri så lenge, men nå har jeg hørt på Kate Bush sin 50 words for snow og holdt på med decopage lange stunder om gangen. Før Bush hørte jeg noen runder på Kronos Quartet & Asha Bhosle sin You´ve stolen my heart. Den er ganske snodig å få servert sånn i lengden. Jeg holder på å høre meg gjennom cd-ene våre, så jeg plukker med meg 4-5 stykker om gangen og den som jeg setter i spilleren på kjøkkenveggen, får i hvert fall fire runder. Noen får førti. Minst. På grunn av en kombinasjon av latskap og ønske om rutine.

A pro pos latskap. En annen ting jeg endelig har ordnet, er ny Mac Book Pro. Den forrige hadde faktisk en medfødt feil med tastaturet som kom til uttrykk etter en ti års tid, og den gikk ut på at noen taster alltid ble doble eller triple, og så måtte jeg rette rette rette rette skrivefeilene. Man kan jo tenke seg at da ordner en forfatter dette. Veldig plagsom feil å ha midt i arbeidshverdagen. Feilen var dessuten dekt av reklamasjon, så det hadde bare vært å levere inn mac-en, og få den tilbake med nytt tastatur. Men det gjorde jeg ikke. Nei, jeg gjorde ikke det. Kanskje hadde det med ruijan rannalla-trilogien å gjøre. At den måtte bli ferdig først. Eller kanskje den hadde med katastrofe-tenkning å gjøre. Å miste alt innholdet. Så dette har vært en trinnvis prosess. Først fant jeg fram et eksternt tastatur for en god del år siden. Så kjøpte jeg en veldig god harddisk/kopierings-dings. Så brukte jeg disse tingene, og så at sikkerhetskopiene funket hver gang. Så ble jeg ferdig med trilogien. Mac-en ble skikkelig gammel. Så falt mannen min om med hjertestans, og i forhold til slikt, er katastrofetanker om mac-er, for blåbær å regne. Så for noen dager siden kjøpte mannen min en ny mac til meg. Det er den jeg skriver på nå. Dette er en av de første tingene jeg skriver på den faktisk. Fornøyd med det.

Jeg har fremdeles lyst til å dykke ned i de forskjellige formene for kvensk og nord-finsk jeg har brukt i Ulvespor. Og jeg har lyst til å fortelle om morgendagen, novellen om Ilmar Kaski, som jeg har med i en antologi som skal hete her lå en dam, og essayet Leipä, som handler om å skrive, som jeg har med i en annen antologi. Jeg får komme sterkere tilbake i løpet av vinteren. Skal prøve å være mer presis på månedsskifte neste gang.