Somfikasjon

Sommer er et ord som lukter godt. Jeg har mange minner om midnattssol, kalde netter på Neidenelva, hester, biler, Bardu, Tønsberg, flyreiser, stedene vi har reist som voksne med vår lille familie. Gress. Trær. Varm asfalt. Is. Male gjerder. Da jeg var liten fantes det en stillhet i Neiden, sammen med klukkingen fra elva, sammen med trærne i skogen, de øde veiene. Den stillheten fant jeg igjen i sommer. Den ligner tynne, lette skyer som ikke stenger for himmelen, men i stedet viser versjoner av lys. Versjoner av liv.

Det begynte med at jeg ville la sommeren være åpen for hva mannen min orket og hadde lyst til, siden han har vært alvorlig syk. Jeg trodde han hadde ekstra lang ferie siden han er sykemeldt og at vi kunne dra dagene utover uendelig mange uker med ferie. Det er lenge siden vi har hatt den luksusen. Sånn fungerer jo ikke sykemelding, men det oppdaget vi for sent, og han brukte alle feriedagene denne sommeren. Jeg booket en bil hos bilkollektivet i fem uker, og sa at vi kunne dra dit vi ville når vi ville, jeg kjøpte noen campingstoler, vi pakket fiskestenger, kjøpte makk. Jeg hadde to punkter vi måtte forholde oss til, bok och vandring i Jäckvik, Arjeplog, en fantastisk litterær hendelse for alle som liker bøker og å vandre i naturen! Jeg var invitert til litterær samtale. Familien min kunne bli med og overnatte uten ekstra kostnader! Derfra skulle vi kjøre til Kierinki, Sodankylä, der jeg skulle holde et foredrag på engelsk, oversatt til finsk på skjerm, for at alle skulle forstå meg.

Vi kjørte ikke rundt i fem uker. Men vi hadde muligheten. Det var muligheten, dette planløse, som ga meg stillheten. Og gleden. Vi kjørte hit og dit, vi var hjemme, vi sov lenge (jeg sover aldri lenge), sønnen min fikk spille masse noen dager, vi spilte tennis, vi gjorde en anbefalt intervall-trening sammen, jeg begynte på et 3000 brikkers puslespill jeg fikk til jul, som jeg skal henge på veggen når det er ferdig, hvis vi har en så stor vegg. Det er så stort at jeg må pusle det på gulvet.

Den store turen begynte vi på i seneste laget, så vi kjørte vel mye noen av dagene. Men vi fikk sett Jutulhogget, vært på Kvikne, overnattet i telt, sett Marmorslottet på veien mot grensa i nord. Jeg fant fram primusen her og der og kokte vann til pulverkaffen. Vi ble proffe på å sette opp campingstolene. Jeg hørte orrleik en tidlig morgen. Det hørtes ut som noen sto og slo frenetisk på tynne metallstenger bak en husvegg oppi høgget. Skikkelig bråkete. Jeg har lært at jeg ikke er så god på gjennomføring når det gjelder severdigheter og turer. Jeg får ideer og setter meg ikke skikkelig inn i hva det innebærer å dra til for eksempel Marmorslottet, noe som førte til at mannen min og hunden vår måtte stanse før selve severdigheten og vente på oss, og da måtte jo vi skynde oss for å komme tilbake til dem. Det minner om hvordan jeg blir slurvete når jeg skriver. Det har forbedringspotensial. Mens dagene har ruslet av sted, har jeg ikke tenkt en eneste skrive-tanke. Det har bare vaket. Jeg er takknemlig for stillheten i meg selv og sommeren. Jeg ble irritert over at jeg er en dårlig planlegger. Men jeg gjenkjente det også. Meg selv. Der er hun, Ingeborg, med sine optimistiske kortslutninger.

En ting jeg legger vekt på når jeg snakker om ruijan rannalla-trilogien og arbeidet med den, og tilknytningen til det kvenske og finske, er linjene som strekker seg gjennom nord, som knytter folk og land sammen på en annen måte enn når man bare ser Norge via Oslo til Skandinavia til resten av Europa og verden. Det er mange i Norge som for tiden oppdager sine kvenske og finske familielinjer, og dermed er de knyttet til Norden, det finsk-ugriske, et språk og en kultur som man kan tenke på som noe fjernt, men har man det kvenske, har man det finske, har man det estiske i utkanten, karelere og så videre, til og med Ungarn i det fjerne. Skandinavia er søskenbarn, men dette nordiske er våre tremenninger, fordi Nord-Norge er Nord-Norge, og tremenninger er da nær familie, det også, og fint å ha nå som verden kaster skygger. Jeg reflekterer om våre sosialdemokrati. Jeg tror de delvis ble til fordi vi er folk som har bodd i periferiene, utkantene, der det har vært kaldere, ødere, mer risikabelt, tyngre, villere, friere, enn i sentrale steder med bedre klima. Folk har hjulpet hverandre. Folk har lært å akseptere hverandre. Man må leve med hverandre i nord. Det går ikke an å kaste noen på dør fordi de er tyver eller utro, for utenfor er det 30 minus, eller 5 mil til nærmeste tettsted. Folk er folk. Aksept. Dette er noe jeg har prøvd å skrive inn i den kvenske og norskfinske trilogien, fordi jeg lærte det i Neiden da jeg vokste opp.

Når jeg foreleser på engelsk i nord, foran folk som ligner på meg selv, forsterker jeg fellesskapet. Jeg kaller alle søskenbarn i Nord-Finland, i hvert fall i Sodankylä. Jeg viser fram forbindelsen mellom oss. I Nord-Finland har de begynt å undersøke potensialet i rootification, folk som finner sine røtter og ønsker å oppsøke dem. Hva trenger disse turistene? Hvordan kan man dra nytte av hverandre? Mine bøker og bøkene til «søskenbarnet mitt» Maria Lätheenmäki, skal bli brukt i arbeidet, for de får folk til å reise forbi for eksempel Seipäjärvi og ta bildet av skiltet. På bildet bak meg og Maria ser dere en plakat av Kurtin Eeva, som var den som kunne hjelpe i Kierinki. I gamle dager. Jeg har nevnt før at "alle hadde en".

Jeg var i Seipäjärvi også, og hilste på slekta. Så stedet der de fant gammelt tømmer i et jorde de pløyde, der sto det første huset i Seipäjärvi, der ble min romanheltinne Brita Caisa født, en gang for lenge, lenge siden. Reinsdyr solte seg i engene. Veiene var rette og øde. Av og til små åpninger i skogen med vann og gårder. Når vi sakket av på farten gjennom mer tettbygde strøk, senket vi vinduet i baksetet så hunden vår kunne stikke hodet ut og snuse på verden.

Jeg har lest mange bøker også. The four spent the day together av Chris Kraus fikk jeg av sønnen min til jul. Den er nå en av mine favorittbøker. Jeg har aldri lest noe av henne før. Hvis jeg skal trekke fram noe spesielt fra boka er det hvordan de tre delene står sammen. Det er så sømløst, men likevel overraskende at jeg grøsser, og får lyst til å skrive et postkort til forfatteren med ros.

En ting jeg skal gjøre i løpet av høsten, er å skifte ut lyset i stua vår, så det blir bedre, eller mer. Etter at vi flyttet hit har ikke de grønne plantene mine fått avleggere, antakeligvis på grunn av tilgang på lys. Men i sommer har det kommet en spinkel yngling. Den har stått nærmere vinduene, og det har vært veldig fint i Oslo i sommer.

Når det gjelder skriving, er jeg fremdeles litt i det blå. Jeg holder på med disse tekstene som kanskje er essay, eller kanskje bare ment for meg selv som en vareopptelling. Ordet død et fellespunkt. Jeg skal helt sikkert skrive en novelle for = Oslo, og det gleder jeg meg til. Jeg vet ikke mye, bare at det handler om to voksne venner som bor i nærheten av hverandre, med hver sin skakke fortid og skjøre eksistens. Handlingen er i tiden før jul. Det som oppbevares i en kjellerbod er sentralt. Hun ene bor over en kebab-restaurant, og da tenker jeg på paprika, som er vårt nærmeste kebab-sted. Så har jeg forankret henne i virkelighet, i lukt, alt lukter kebab, advent og jul lukter kebab, og når hun lener seg fram på den smale brann-balkongen, kan hun se litt av blokka der kompisen bor.

Jeg holder også på å befolke bredden av Neidenelva slik det kan ha vært med både faktiske og oppdiktede familier i årene 1878-1880. Og jeg tråkker på step-maskinen min og følger forelesningene til forfattere på masterclass og bbcmaestro. Akkurat nå er det Harlan Coben som snakker om suspence and secrets. Siden jeg var treig med dette nyhetsbrevet fra sommeren, må jeg også straks i gang med nyhetsbrev for august. Kanskje jeg skriver noe om sanger der. Eller noe om humor. Eller noe om lister. Eller noe om Marja.