Nyhetsbrev august

Jeg hadde tenkt å skrive om de forskjellige typene finsk og kvensk som fins i Ulvespor, og hvor og hvordan jeg har funnet dem. Det får bli neste nyhetsbrev. Det kunne passet som etterord, men Ulvespor er tredje og siste del av fortellingen om Brita Caisa og Mikko, så det er fint at den slutter. Helt. Med siste punktum. Sånn.

I sommer har jeg lest noen runder med korrektur, og hatt en stor, deilig ro med meg inn i arbeidet. Som om jeg har hørt vinden suse i trærne hele tiden. Jeg er fornøyd over å være ferdig med et storverk. Jeg er stolt over at jeg fikk det til. På sett og vis er det ikke bare Ulvespor som er ferdig nå, men hele trilogien, som ble påbegynt for lenge siden. Mange år. Skal jeg si 2020? Eller før? Jeg er ikke sikker, det flyter ut, det kommer an på hva man tenker på som begynnelsen. Var det da jeg skrev Neiden 1970? Var det da jeg grublet på hvordan oldemoren min Eva Niva reiste til sitt nye liv, noe som utløste et langsomt skred i meg og mine interesser. Eller var det da jeg lette etter kronologi og hvem kom først, og fant navnet Brita Caisa Seipajærvi som mormor til min oldefar Karl Richard Labahå Ingerøynen? Kanskje da jeg søkte etter hvor navnet hennes ble nevnt, og fant straffesaken! Kjærlighetshistorien. For et romanstoff, tenkte jeg. Og det hadde jeg rett i. Jeg er stolt over at jeg har greid å lage min versjon av deres fortelling. Tenk at jeg fikk det til.

Men så fins det større ting enn bøker. Om de blir ferdige, eller ligger havarerte og halvferdige i kjølvannet vi sleper etter oss. Dette livet vi lever som former og farger oss. Da jeg begynte å tenke på dette nyhetsbrevet, kom jeg på hvordan mamma ringte meg en dag for lenge siden og spurte om jeg hadde hørt om filmen hestehviskeren.

Ja, sa jeg.

Den må du IKKE se, sa hun.

Mamma hadde sett den, og den handlet om en jente med en syk hest, og hun hadde grått og tenkt på meg, og at det var en sterk film, som hun måtte skåne meg for. Jeg ventet lenge, men så filmen likevel, og hulket av gråt, tårene rant. Jeg har ikke sett den siden, selv om hestefilmer er blant mine favoritter. På bursdagen min har vi det av og til sånn at familien spiser kake og godteri og ser en hestefilm sammen, som jeg velger. I år holdt jeg faktisk på å velge hestehviskeren. Underlig hvordan tankene kretset rundt den, før jeg valgte the Black Stallion. Vi så halve på bursdagen min og spiste verdens beste og sjokoladekake. Tirsdag så vi filmen ferdig og spiste mer kake. Onsdag falt mannen min om med hjertestans på treningsrommet på arbeidsplassen, etter arbeidstid. Verden falt sammen, og nå må jeg skynde meg å skrive, det gikk bra. Det gikk bra.

Da Carla, ponnien min, var syk i Tromsø, ble en del av meg også syk. Metaforisk. Og virkelig. Og da vi etter et års sykdom måtte avlive henne, avlivet vi en del av meg også. En sorg så stor at den ikke kan sørges. Jeg husker at mamma tvang armene rundt meg på kjøkkenet, og holdt meg, og jeg hostet ut sorg og smerte, men bare helt kort, tre host for døden, for det eneste jeg greide å gjøre med meg og sorgen og smerten, var å holde det inne.

Mye av min vei i livet stammer fra kjærligheten til Carla, sykdommen og døden hennes. 9. juli holdt det samme på å skje med mannen min. Døden siklet over mannen min, sirklet rundt ham og slo til. Døden la hånda over hjertet hans og hindret det fra å slå i ti minutter. Men så reddet de ham. De reddet ham! Først kollegene. Ti minutter levde deres hender og pust for ham. Så helsevesenet, ambulansen, akutten på rikshospitalet, hjerteovervåkningen. En tsunami av kunnskap, dyktighet og omsorg. Jeg er så glad og takknemlig for dette. Jeg er takknemlig og stille, og når jeg forteller om det som har skjedd, både her og til andre, blir jeg urolig og skjelven. Og glad. Når den tid kommer, er det jeg som skal dø først. Jeg er ikke skapt til å etterlates. Det tåler jeg ikke en gang til.

Huff. Dette ble dystert. Samtidig ikke, for det gikk jo bra, alt sammen. Er det ikke nesten litt underlig at vi akkurat denne sommeren ikke la noen store planer? For det meste skulle vi være her i området, dra på fisketur, sykle langs Akerselva, dra til Kistefos og Søsterkirkene. Som om noe eller noen visste at det ikke kom til å bli en lang ferie i år? En sånn betraktning er en fin avslutning på dette nyhetsbrevet, for det underlige vibrerer i Ulvespor. Historien rundt Iijærvi er fylt opp av mer enn det øyet kan se, og jeg gleder meg til boka får lesere.