Novembersang

Jeg drømmer om tre valper. De er vakre, de er søsken, men likevel forskjellige. De er som Balto, vår engelske bull terrier. Et øyeblikk i drømmen handler om å legge de små kroppene inntil Baltos mage, der de leter etter noe å patte på. Selv om de ikke kan finne det, vet jeg at det går bra. Det er varmen de skal få fra Balto, mens jeg skal nære dem. Det sterkeste med drømmen er at jeg våkner og vet at det er en «tydelig» drøm. Den har betydning. Jeg lurer først på dette med at jeg legger valpene inntil magen på en hanhund, der de ikke kan finne mat. Er det en advarsel? Jeg søker på drømmer og drømmefigurer, og når det gjelder hunder, handler drømmer ofte mer om følelsen de gir den som drømmer, enn selve hunden/hundene/valpen. Det er for eksempel vanlig å drømme om hunder som jager eller angriper eller er truende. Noen drømmer at de skader hunder. Min drøm var storslagen, fredfull og tydelig. Jeg var mest opptatt av å håndtere de tre valpene mens jeg så hvor særegne de var, så vakre og forskjellige og likevel søsken. Jeg var fylt med kjærlighet.

Ja, det var triologien min. Ruijan rannalla. Jeg drømte de tre bøkene. Det er jo det som er så fint nå når jeg jobber med siste bok, det at de er så forskjellige. De siste ukene har jeg forstått at det er denne tredje boka som er hovedgrunnen til at det måtte være en triologi. Den måtte få være sin egen valp, med et svart øre og nydelige mandelformede øyne.

På høstmøtet til Kven Østlandet sang vi fem av sangene fra Ruijan rannalla. Jeg var en av forsangerne. Siden sangene blir et gjennomgangstema for meg, skal jeg legge ved en av sangene her.

Denne høsten har jeg reist mange steder og opplevd fine litterære samtaler og gjennomført egne foredrag for massevis av interesserte lesere. Haugevis av tilhørere. Går det an å si haugevis? Det er så stas å tenke tilbake på steder der flere stoler har blitt hentet fram, og der folk har kommet bort til meg etterpå for å fortelle noe. Det får meg til å føle meg beæret, og takknemlig, selv om jeg ikke skal fortsette på samme vis til våren. Jeg må være sammen med valpene mine.

På hjemmefronten har vi også opplevd store ting. Vi har pusset opp kjøkkenet. Ikke bare fordi jeg nå selger mange flere bøker enn før, men det har absolutt noe med saken å gjøre. Og det viktigste med det nye kjøkkenet? Oppvaskmaskin! Ja, oppvaskmaskin. Jeg sier ikke at vi ikke kunne hatt det før, det er jo bare å sette inn, man kan om så kjøpe brukt. Men vi var så heldige i 2019, hadde akkurat råd til rekkehuset vi bor i nå. Da vi flyttet inn hadde de forrige eierne gjort en overflateoppussing (de håpet egentlig å selge til en høyere pris). Det innebar at kjøkkenet var flunkende nytt fra IKEA, men bare med billige, lite funksjonelle skap. Ingen oppvaskmaskin. Først tenkte jeg, greit, vi river ut et skap og bytter det ut med oppvaskmaskin. Men det innebar endringer i kjøkkenbenken også, og flytting av de andre skapene. Mens jeg grublet på saken, oppdaget jeg at jeg egentlig hadde lyst til å bytte alle skapene. Men det var et nytt kjøkken?! Faktisk helt nytt. Og man kan ikke bytte ut noe som er nytt, bare fordi det ikke er akkurat som man ønsker. Fram og tilbake i tankene, og i mens gikk tiden, og nå har det gått fem år. Flere skapdører var lealøse, kjøkkenbenken hadde noen tydelige hakk, og da er ikke kjøkkenet nytt lenger. Oppvaskmaskin! Jeg går rundt og forteller folk at vi skal feire jul sammen med oppvaskmaskinen.

En av høstens store leseropplevelser var Demon Copperhead av Barbara Kingsolver. En tykk roman der jeg likevel aldri hadde lyst å skumme meg gjennom sidene. Jeg har lyst å si at alle leseropplevelser burde være slik, men det stemmer ikke, for en annen stor leseropplevelse for meg var tilvenningsøvingar av Rønnaug Kleiva. Den er kort og suveren om å vende seg til tanken på at man en dag skal dø. Der er det de abrupte bildene som kan være minner, humoristiske betraktninger eller konkrete forberedelser til døden, som treffer dypt og varmt, og har blitt med meg videre ut i dagen som refleksjoner. Jeg ser at jeg ikke nevner research her, og vet ikke helt hvorfor, kanskje jeg holder det mer på avstand fordi jeg nå dykker ned i den tredje og avsluttende romanen om Brita Caisa og Askan-Mikko.

Og hvordan går det? Jeg bygger opp spenning og forventning til meg selv og gjennomskrivingen som forestår. Jeg tenker mye på hovedpersonene mine. På et punkt kommer de til å tenke veldig forskjellig om noe viktig og konkret, og på det punktet i romanen har jeg ikke vært tilbake etter at jeg delte fortellingen opp i en triologi. Ikke fordi jeg er redd, men fordi jeg vet at det er et viktig punkt. Jeg vil lande der som en ørn, klar for å slå klørne i det litterære gullet. Det er noe jeg gleder meg til.

En annen detalj, er at jeg for ganske lenge siden fant ut av ordet de bruker for karsk i Sør-Varanger er skoltesamisk, og det hadde jeg lyst til å ha med i min triologi. Det var noe jeg leste i en tekst av Olav Beddari, og skrev opp et sted. Men så var det hvor, da, når jeg har skrevet ned mange ting mange steder. Heldigvis fikk jeg ordet, og et annet ord, i løpet av en ordveksling etter en litterær samtale i Kirkenes. De skrev jeg ned i permen på mitt eget eksemplar av Vestersand, så nå vet jeg hvor de er. I Kirkenes hørte jeg forresten triologien min omtalt som Bugøynes-triologien, samtidig som en Neiden-boer reiste seg og takket meg for å skrive fram familiene og kulturen i Neiden, så ja, tenk det, jeg skriver en historie som betyr mye for mange

Noe helt annet jeg har fått være med på den siste tiden, er å skrive tekstene til Alta Motettkors jubileumsforestilling, med nykomponert musikk og framført av kor med stort orkester i Alta 24. oktober. Plakaten til forestillingen ble laget inspirert av mine tekster, og jeg avslutter dette nyhetsbrevet med et bilde av meg og plakat, samt en av sangtekstene.

Syng vann

Ta ongan gå ut i naturen

se vårblomster spire i snø

Tenn bålet ved elva

med niste av næringsrikt brød

Gnistregn og røyk langs bredden

slik formes fremtidens frø

Elver «blander sin song og sitt blod

Turrskodd skal ingen vassa oss no»

Elver, làvlut, laulaa, elver, syng

syng elvebredd og gress og lyng

Det drypper og skummer og klasker

av vann som flyter og driver og plasker

vesi, Čáhci, utallige dråper

elvas våteste, vakreste kåper

vann som ebber, vesi hvisker

vann som fosser, Čáhci tisker

elvevannet napper og renner

làvlut, laulaa, syng elva venner

Sitt stille mens elva flør

nista blir spist og bålet blir glør

Vannet driver, drar og faller

toner dypt i hjertet kaller

Framtidens gull er blått

voktet av mygg og knott