Mail i mai i mail

Egentlig handler ikke denne bloggen om mail i det hele tatt. Jeg prøvde å komme på noe morsomt og lekent med måneden mai, og det ble mail. Kanskje det var vanskelig å anlegge en munter tone, siden de siste rundene med manus (i mai) har vært vanskelige og krevende. Jeg vet ikke hvorfor det overrasker meg, for å skrive og fullføre bøker er alltid vanskelig, men det er som om jeg glemmer det likevel. Inntil det tidspunktet kommer som river tanker og følelser ut av steder der de hører til, stapper dem i vaskemaskinen, kjevler dem flate, vrir dem opp, bytter dem i noen helt andre, opererer bort nervesystemet, implanterer digre føringer, lakker hjerteklaffene i ny farge og så videre og så videre. Ja, nå har jeg vært gjennom den delen av manusarbeidet. Igjen. Tenker på å begynne som klesdesigner eller kunst og håndverkslærer. Tenker på å oversette andres bøker. Og dette høres sikkert sytete ut, men det er bare en del av prosessen. Det som skjer, selv om deler av meg stritter imot, er at manus blir bedre og annerledes enn jeg hadde en ide om. Og ideene mine er jo sterke og livskraftige, så de styrer fælt når de geleides, selv om det er i riktig retning. Huff. Ja. Hvis jeg skal si noe ordentlig om det, blir det sitatet "alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte." Jeg brukte mye tid og krefter på å leve meg inn i begynnelsen av denne tredje og siste boka om Brita Caisa. Jeg var overbevist om at den måtte være lykkelig og idyllisk og overdrevent nydelig. Og ja, den skal være det, men man trenger bare noen linjer om lykke for å etablere den, og blir det mer enn noen linjer, så blir det kjedelig. Sånn er visst vi mennesker. Det førte jo til at jeg nå har sablet rundt i begynnelsen og tatt bort veldig mye, og er fremdeles litt rystet over det. Prøver å trøste meg med at jeg er ganse hardfør når det kommer til å stryke mine egne ord, men på et eller annet vis føles det som noe jeg gjør mot hovedpersonene nå, sikkert fordi jeg har arbeidet med dem i så mange år. Og dette sliter jeg med. Men etterhvert går det bedre. Får man tro.

Noe annet som skjer for tiden er at jeg øver på å synge kvenske og finske sanger. Jeg og to-tre andre damer har via Kven Østlandet, øvd oss på sanger for å være forsangere, og nå tar vi opp tråden igjen. Jeg har øvd meg på hyvän illan. Jeg fant en versjon med musikk og tekst på youtube, også med forslag til norsk oversettelse, og den har jeg skrevet ned og nynnet på. Jeg har også lånt en bok med opptak av sanger og nedskrevne sanger fra Nord-Sverige og det de kaller meankieli. Her er et bilde av den:

Noen andre bøker jeg har tenkt mye på etter å ha lest dem er sci-fi trilogien Children of time. Det var den siste boka der som fikk meg til å tenke på oversettelser, for jeg skulle ønske jeg kunne lese den på norsk. Den er krevende på engelsk for det er storslåtte tema og store tankesprang, men jeg sitter igjen med følelsen av å ha lest noe viktig som jeg skulle ønske flere kunne lese. Jeg avslutter dette nyhetsbrevet med et bilde av denne boka, og i neste nyhetsbrev skal jeg steppe opp gamet og vise bilde av forsiden til Ulvespor, som kommer til høsten.

Nei, forresten. Jeg kom på noe mer jeg ville fortelle om. Håndball! Ene sønnen min spiller håndball og vi er stadig på kamper og cuper, og det er ofte god stemning. Det er mye felleskap og mestring og læring for både store og små spillere og lag. Vår sønn hadde en aha-opplevelse angående en del av spillet rett før helga, og det var så gøy å se resultatet. Sånn er det jo ofte med læring og utvikling, det kommer i rykk og napp, og ikke som en jevn strøm. Sånn er det med romanskriving også, av og til må man rive vekk mange, mange sider, bare for å oppdage at noe nytt og klart og sterkt kommer til syne.