Kubruarium

Kubruarier

Er det ikke rart at jeg egentlig ikke vil at noen skal lese dette? Samtidig som jeg kanskje vil at noen skal lese det likevel? Eller er det bare markedsanalytikeren som driver på, den samme som egentlig vet at jeg burde være på sosiale medier, og denne bloggen er et slags kompromiss med meg selv?

Uansett, denne februaren har jeg kastet sammen mange forskjellige tekster som skal bli tredje og siste bok om Brita Caisa og Mikko. Kastet og kastet, fru Blom. Det høres lemfeldig ut, men jeg har gjort et forsøk på å være i situasjoner og scener, heller enn å tenke på de store linjene og hvordan hva skal dra leseren framover. Jeg tror dette er et godt valg, og nærmere min egen skrive-kjerne, men samtidig er jo historien mer i spill, kanskje redaktøren min ikke liker den? Så ja, jeg er veldig spent på tilbakemelding akkurat nå. Det er det som beskriver slutten av februar: spent.

Når jeg holder skrivekurs eller snakker om kreativ skriving, kommer jeg alltid tilbake til punktet: Hva liker du? Det er stor forskjell på å skrive om noe man liker å skrive om kontra å skrive om noe man ikke er interessert i. F eks hester vs fotball. Det er i denne boblen av like jeg har forsøkt å være skrivemessig i januar og februar. Hva jeg liker.

Jeg liker rare historier fra virkeligheten. Jeg samler på rare historier fra virkeligheten. Dette bildet, for eksempel, er fra virkeligheten, selv om man ikke skulle tro det. Jeg har bildet på desktoppen min, og ser på det jevnlig, og da faller liksom resten av verden på plass som den rare tingen den virkelig er: Verden er rar. Kanskje kommer jeg til å skrive om dette bildet en gang, eller noe utledet av det eller av tankene og følelsene det gir meg, men foreløpig bare ser jeg på det og forbløffes.

En rar historie jeg har brukt en gang, pleier jeg også å fortelle om når jeg har skrivekurs eller snakker om kreativitet og fantasi. Den handler om en ungdomsjente fra en liten, svært religiøs by i USA. Hun ble påkjørt på vei hjem fra skolen. Hun havnet på sykehus, hvor hun ble holdt kunstig i live. Etter en periode anbefalte sykehus-personalet å trekke ut kontakten. Jenta kom ikke til å komme til seg selv igjen, og et langt liv som grønnsak var ikke noe de anbefalte.

Det ville være det samme som drap! sa de religiøse foreldrene hennes, og flyttet datteren til en privat klinikk der hun fortsatte grønnsak-tilværelsen. Dette var første utklipp fra avisa som jeg tok vare på. For et liv! tenkte jeg kanskje. Ville det vært mord? tenkte jeg kanskje også. Denne ungdomsjenta som var uheldig i en småby i USA. Var det mord å trekke ut kontakten?

Så kom det en nyhet til. Foreldrene ble innkalt til et møte på klinikken. Der de fikk vite at datteren var gravid. Klinikken anbefalte abort, siden ingen i kunstig koma noen sinne hadde født et barn. Det var fare for komplikasjoner. Det ville være det samme som drap! sa foreldrene, fremdeles over gjennomsnittet religiøse, og nektet å høre mer om abort. Tvert imot hadde de noen svevende tanker om jomfrufødsel og Jesus reborn og så videre. På den private klinikken fant ledelsen etter undersøkelser ut at det ikke var snakk om en forestående jomfrufødsel. Tvert imot var det nattevakten som hadde hatt seg med kvinnelige pasienter. Han fikk sparken.

Og hvordan gikk det med graviditeten? Jo, det ble keisersnitt ved nesten fullført svangerskap, og det ble en gutt. Gutten ble adoptert av besteforeldrene. Jeg har en novelle om gutten som er på vei til enda et ulidelig besøk hos moren som blir holdt kunstig i live. Disse elementene av hans liv, setter mitt og andre vanlige liv i kontrast, og det syns jeg er spennende. Nå er det prøvelsene til Mikko og Brita Caisa som setter mitt og andre vanlige liv i kontrast. Jeg håper jeg greier å gjøre det spennende også.

Bortsett fra skrivelivet, har jeg en allergisk hund som gikk på en svært lav dose kortison for ikke å få tilbakevendende problemer med øret og andre ting. Ved sist veterinær-sjekk anbefalte en annen veterinær å prøve å kutte ut kortison, siden dosen var for liten til egentlig å ha noen betydning. Med det resultat at problemene fant veien til øret hans som gamle kjente. Så nå er han på en skikkelig kur igjen, som skal trappes varsomt ned.

Jeg har lest jakt i nord av Arne T. Mikkelsen for å lære mer om snarer og jakt. Jeg har også lest Jack, den siste boka i Robinsons Gilead-kvartett. Jeg gledet meg veldig til den, og håpet (forventet) at historien skulle speile deler allerede fortalt i Gilead, men med Jacks synsvinkel, og på sett og vis gjorde den jo det, men det var ingenting om at han kaster en ball med en liten gutt, og det var skuffende. Det ble mange anfektelser fra et plaget sinn. Av Gilead-kvartetten liker jeg de to kvinnelige fortellerne i hjem og Lila best.