Kroktobertær

Jeg har fusket i faget, i finsk og kvensk, og ligger hestehoder foran familien min når vi sitter og spiser frokost på hotellet i Helsinki. Maito betyr melk. Kana betyr kylling. Kala betyr fisk. Så syns jeg at jeg hører noen spørre etter kalamaito. Fiskemelk?

Det hygger vi oss med. Typisk finlendere å like fiskemelk og lage en industri av det. Og typisk oss å hygge oss med en slik snodighet. Melker finlenderne fiskene, eller er det hele fisken som prosesseres og forvandles til melk? Selv om jeg etter hvert finner ut at mannen spurte etter karvamaito (havremelk), er det morsommere med kalamaito. Glemte jeg å fortelle at servitørene satte en skinnende blank stålkanne med kaffe på bordet vårt, etter å ha skjenket i koppene våre?

Eller var det likevel kanamaito? Typisk finlendere å lage melk av kyllinger, både fisk og fugl blir melk for finlendere. Sikkert proteinrik, den fuglemelken. Sønnen min Leon gjør en kjapp undersøkelse og finner ut at det er noe som heter kromelk, som blant annet keiserpingviner og flamingoer har. Det er en svært næringsrik melk som foreldrene gir avkommet en kort periode. Typisk finlendere å gå til anskaffelse av kromelk, tøyser vi videre, før vi skiller lag så familien min kan være turister, og jeg kan gjøre det jeg kom for: lansere jäämären laulu (kniven i ilden).

Allerede i august fikk boka en svært god anmeldelse i landets største avis. I skrivende stund har de trykket 3. opplag, så vi er fornøyde, alle sammen. Jeg er invitert til å delta på Helsinki Book Fair, og har mange intervjuer denne fredagen og en litterær samtale på hovedscenen i «beste sendetid» på messens mest populære dag.

Jeg forteller om arbeidet med ruijan rannalla-triologien. Jeg forteller om min kvenske og norskfinske bakgrunn.

Jeg forteller min finske forlegger og en bokblogger som intervjuer meg, om mitt møte med den finske presidentfruen og dronning Sonja etter en invitasjon til gallamiddag på slottet, i anledning den finske presidentens besøk. Jeg vet ikke hvorfor jeg går ut ifra at presidentfruen og dronningen vet hvem jeg er (delvis?) og at mitt beste bidrag (jeg er bedt om å holde meg til noen minutter), er en anekdote om et møte mellom det nord-finske og norske. Jeg forteller dem om en mann som het Wonka som Roald Dahl møtte i Varanger i Finnmark, og inspirerte hans Willy Wonka i Charlie og sjokoladefabrikken. Jeg er til dels klar over at disse flotte fruene forsøker å snakke om kvendrakten min, og virker noe forvirret av anekdoten, men jeg har bare noen minutter, og turer fram for å bli ferdig, for da kommer de til å forstå. Det er vel strengt tatt ikke tilfelle. Men jeg smiler pent når jeg trekker meg unna for å slippe de neste til.

Familien og jeg spiser karelske piroger i den gamle mathallen i havna i Helsinki. Som lanserende forfatter signerer jeg mange bøker etter samtalen lørdag.

En favoritt-bit av Helsinki-besøket er møtet med Sari Seipäjärvi, født i bygda Seipäjärvi. Hun har tatt kontakt med det finske forlaget, og sånn har vi funnet hverandre. Hun viser biler fra Seipäjärvi. Gården. Engene. Naturen. I mange av bildene er det reinsdyr, for hun og søsknene elsker reinsdyr, å se dem, ta bilder av dem, spise dem. En gang skal vi besøke gården når familien og jeg kjører mot Neiden. Seipäjärvi fins. Tenk det. 32 innbyggere per dags dato. Mest av alt har jeg lyst til å sitte og granske Sari (vennlig), for å kjenne på dette gamle, overraskende båndet. Vi tøyser med at vi er søstre.

Jeg leser alltid mye. Den siste tiden har jeg søkt meg til bøker om Lappland. Sånn fant jeg et land av snø og aske av Petra Rautiainen, en flott leseropplevelse fra området jeg selv skriver fra, satt til en senere tid. Også leser jeg i Inari Sami folklore - stories from Aanaar. Der finner jeg navn på personer som levde samtidig med Brita Caisa Seipajærvi, og jeg lærer for eksempel at enaresamene selv kaller sitt område Aanaar. Så kan jeg vurdere om det er noe jeg skal vise fram i min roman. Jeg skal i hvert fall nevne Ison Antin Anna (1843-1915), en av de siste noaide-praktiserende i området.

I siste del av triologien har jeg nå stor glede av å skrive fram ødemarka som omgir den lille familien. Her er noen nyskrevne linjer som skal tilpasses historien:

«... noen trær står døde år etter år, morgenlyset finner de hvite, glatte stammene, ingen blader vokser, alle små greiner er for lengst forsvunnet, ingen øyne åpner seg mot sollyset, men trærne står rotfaste likevel, flettet sammen med verden og flettet sammen med døden, landemerker i myrene, to store trær, to små trær, som hvite fingerknokler i det fjerne, kan hende lyn har slått ned en gang for lenge siden, noe sterkere enn det trær kan overleve, kanskje sto de en kort stund i brann. Ikke langt unna trærne tråkker en simle i villrede, før hun legger seg ned inntil de skinnende glatte stammene og kjenner varmen fra dagen gli over pelsen ...»

Jeg kan alltid vende tilbake til Ruijan rannalla, tittelen på min triologi, og tittelen på en samling sanger utgitt av Matti Yli-Tepsä, som har en egen styrke og sårhet knyttet til seg, for det var sangene faren min hørte på når han drakk. Det er finske folkesanger samlet blant utflyttere i Troms og Finnmark. Min Okki sang for Yli-Tepsä. Det siste halve året har jeg øvd på fem av sangene sammen med to andre damer. Vi skal være forsangere på et høstmøte, og derfor hadde jeg sangene med til et møte Cappelen Damm arrangerte for meg og min finske forlegger, siden han var i Oslo tidligere i høst. Det hadde seg sånn at jeg visste at jeg burde synge en sang for ham/dem, men jeg var ikke sikker på om jeg kom til å gjøre det. Jeg kan ikke forklare det annerledes enn at jeg tenker på det gjentatte ganger, som om det var skrevet opp på en stor intern huskelapp jeg måtte gå sidelengs for å komme forbi. Det var noe med å vise respekt for dette fremmede språket, men også at jeg mener alvor når jeg sier at jeg er knyttet til både språk og kultur. Jeg endte med å synge Lempi Ruusuni med litt for tynn stemme (men ikke falskt). Det var nervepirrende. Selv om det var den korteste sangen, fikk tiden noe uendelig over seg. Alt forsvant, annet enn at de satt og lyttet, og at min stemme var sped.

Tilbake i Helsinki fortalte forleggeren om den norske forfatteren som rørte ham med å synge på et språk hun ikke kunne, for noen hun aldri før hadde møtt, og så ble de rørt, alle sammen. De strakte seg ut etter hendene mine da jeg kom til dem. Da jeg skulle innom forlaget for å si takk for meg, lørdag kveld, sang de ansatte og inviterte forfattere Kalliolle kukkulalle. Til ære for meg. Fordi jeg sang først. Jeg savner følelsen av sangen som ble løftet mot taket nå som jeg skriver om det.