kalember

Nå er den ute! Kvenske stemmer - en antologi om å gjenskape identitet, hvor jeg er en av 19 bidragsytere. Min tekst heter leipä, som er betyr brød på norsk. Jeg håper mange finner fram til boka i årene som kommer. Det er en type bok som ikke har utløpsdato. Jeg gleder meg til å lese alle bidragene.

I 2023 så jeg gjennom bildene våre for å lage kalendere i julegave til oss og andre i familien. Vi var i USA den sommeren for å hente hjem sønnen vår fra et utvekslingsår, så vi hadde haugevis av bilder. Likevel orket jeg ikke å gjennomføre prosjektet. Kanskje fordi moren min var død, så da kunne jeg ikke gi kalender til henne, og dermed forsvant noe av motivasjonen. I tillegg døde stefaren min i 2023, så da kunne ikke han heller få kalender. Tvert imot hadde jeg hentet hjem noen han hadde fått tidligere år. Samme med moren min, jeg har kalenderne hennes også. Jeg har ikke fått meg til å kaste dem.

Jula 2023 er de første jula (og adventstida) jeg har vært sørgmodig. Denne blå grunntonen kom tilbake i 2024. Jeg er ikke vant til å være sørgmodig, så det gikk innpå meg. Gå rundt og sørge midt i en tid som jeg er glad i? Vel. Det ble ingen kalendere i 2024 heller. Joda, vi så på en julekalender sammen på tv, hele familien, som vi pleier å gjøre, spiste én hjemmelaget pepperkake hver mens vi så på, så det var en fin adventstid og en nydelig jul. Men jeg lagde ikke veggkalender med bilder av oss.

I år har jeg sett gjennom tusenvis av bilder! Jeg har merket aaaalt for mange bilder som potensielle bidrag til en av månedene. Hvis året som kommer hadde vært utstyrt med 250 måneder, kunne jeg laget flotte kalendere. Som det er nå, syns jeg for mye er utelatt. Men jeg fikk det i hvert fall til. 100 % forbedring fra de forrige årene. Noen utvalgte heldige kan vente i spenning. Jeg liker spesielt bildet ovenfor av hunden vår som sitter og later seg i hagestolen til tanta mi en varm sommer i Neiden. I tillegg framkalte jeg 500 bilder. Jeg skal kjøpe et fotoalbum og sette bildene på plass, pakke albumet inn og gi det til mannen min i julegave. Se her, livet vårt fra de siste årene. Ikke verst eller hva?

Adventskalenderne våre ble skaffet samtidig som det var diskusjoner om voksne som kjøper adventskalender til seg selv til tusenvis av kroner. Vel, der har du oss. En gjeng selvoppslukte lømler. Heldigvis er ikke kalenderne fylt med skjønnhetsprodukter, da måtte jeg avslørt vår forfengelighet og ikke mummi-fanatisme, sjokoladediller og nysgjerrige intellekt.

En stor begivenhet for meg, var første lesning av kniven i ilden som skal settes opp og sendes rundt i Norge av Riksteateret i samarbeid med Kventeateret. Selv om skuespillerne kun leste gjennom teksten, mens de satt rundt et bord, var det spennende og sterkt å høre på. En interessant detalj, var at Lena Kristin Ellingsen, som skal spille Brita Caisa, er fra Saltdal i Nordland, og har en annen nordnorsk dialekt enn den man forbinder med Troms og Finnmark. Det fikk henne til å skille seg ut i lesningen. Hun sto ut. Og det gjør jo Brita Caisa i boka. Og den historiske Brita Caisa sto ut i sin samtid. Et utilsiktet, men heldig lag til karakteren, fantes allerede i Ellingsens dialekt. De som skal se stykket, kan virkelig begynne å glede seg. Noen forestillinger er på vei til å bli utsolgt.

Jeg har lest utgivelser av våre døde forfatter-bautaer i det siste. Det er en fin måte å hedre dem på. Nå mangler bare den siste boka til Bringsværd, som kanskje er den jeg gleder meg mest til. Men før det skal jeg lese Atwoods dystopi-trilogi, som den kalles når man googler. Jeg har alltid hatt første boka Oryx og Krake på norsk, men de neste bøkene måtte jeg kjøpe straks de ble utgitt, på engelsk. Nå har jeg kjøpt de neste to bøkene i pocketformat, med det nye omslaget (som jeg ikke liker), men nå har jeg dem alle på norsk, og jeg skal lese dem fortløpende.

En annen ting jeg nylig gjorde, var å lese korrektur på novellen om Hilmar Kaski, en gutt fra Bugøyfjord, som gikk på skoleinternatet i Neiden, og siden flyttet til Kristiania og arbeidet med saneringen av Hammersborg omkring 1923. Novellen er et bidrag til her lå en dam, en antologi som kommer i 2026. Hilmar er en oppdiktet person, men morsomt at han i novellen samtaler med en politiker, og samtidig har navnet til en av dagens politikere. Kaski er dessuten et vanlig navn i Sør-Varanger. Det er en fin tråd. Hilmars novelle løper i samme takt som bøkene i ruijan rannalla-serien. Det er arbeid, glimtet inn i fremmed kultur, det fremmedartede språket, snevet av overtro. Ikke minst fungerer den historiske konteksten i og rundt fortellingen som bindingsverket til et godt bygd hus. Jeg avslutter nyhetsbrevet med et lite utsnitt av teksten:

De fleste jeg har møtt i denne byen kommer fra gårder og bygder på Østlandet, men jeg har arbeidet med en trønder også, Rudi med håret ned i nakken og tykke bukseseler. Hvis noen spør meg, pleier jeg å svare: Nordfra.

Arr-peit. Ar-bei-d. Høres ikke det likt ut?

Jeg burde lytte til presten, men blodet løper fritt under huden. Jeg må skifte stilling. Jeg har forestilt meg hvordan vi skulle veksle blikk, i hvert fall to ganger, og.

Arr-peit. Ar-bei-d.

Jeg har tenkt på det som samme ord, russisk er det ikke, heller ikke finsk eller lappisk. Nei, da tenker jeg jentene hadde fått noe å stikke hodene sammen over på Stortorvet i går, men det gjorde de likevel.

Ei kokk-kokk-kolli-kolli-masta.

Okki holder ene hånda besvergende over innholdet i den andre hånda som rister terningene. Han luter seg fram og blåser inn mellom hendene mens han møter blikket mitt.

Ei kokk-kokk-kolli-kolli-masta.

Så kaster han terningene, og det blir to like. Han smiler til meg med den gamle, tannløse bestefarmunnen, og gleden er mellom oss, voi for et kast, tulle-besvergelse eller ei. Jeg rykker til på kirkebenken. Det er visst på tide å reise seg. Jeg folder hendene og bøyer nakken.