Junetter

My post content

Bildet er fra hagen vår. Det er jordbær fra Høiden i Bardu. Først tok tante Karin med seg bær til Hagan i Nittedal. Så fikk jeg noen unge planter til å plante i skolehagen, da vi ble skolehagens naboer. Så ga jeg opp parsellen, men beholdt nordnorske bær her i hagen. Jeg tenker på sommer, tante Karin, gården på Høiden, Lundberg-familien og smooties jeg skal lage når jeg plukker bærene. Det er altså en merverdi i disse få bærene, som muligens er større enn smaken av de enkelte syrlige bærene.

En spesielt flott hendelse fra juni: En leser kom bort til meg på litteraturfestivalen på Lillehammer. Hun takket meg for at jeg hadde gjort henne til en leser. Og det på grunn av Livet i et skilpaddeskall, og særlig historien "kvinnen som gikk opp i sopp". Det var du som fikk meg til å bli en leser, sa hun og så tok i bilde sammen. Det var også store opplevelser å delta i litterære samtaler, først med Elin Anna Labba og senere på dagen med Mikael Niemi. Jeg syns det høres så flott ut å nevne mitt navn sammen med deres: Labba, Niemi og Arvola.

Det viktigste som skjedde var ferdigstillelsen av Ulvespor. Nå er romanen ferdig. Helt ferdig. Jeg holder på med korrektur. Det kan være litt ymse hva korrektur består av. Men jeg har en veldig flink korrektur-leser, som jeg vurderer rettelsene til, og eventuelt kommenterer på. I tillegg har jeg "reddet" flere kapittel, som egentlig skulle begynt for seg selv på ny side, men som i korrekturen hang sammen med slutten av forrige kapittel. En annen ting var formuleringer som "jeg og Mikko" og "jeg og jentene", som skal rettes til "Mikko og jeg" og "jentene og jeg". Det er den rette og høflige måten å skrive på. Jeg fant i hvert fall noen uhøflige, selvopptatte setninger som jeg rettet på, så er det enda 2. korrektur til å gjøre en siste innsats. Her er forresten ferdig omslag (hvis man ser nærmere etter, ser man at ordet hungersnød fra gamle sakspapirer, er en anelse mer synlig enn resten av skriften):

Siden jeg kalte nyhetsbrevet junetter, prøvde jeg å skrive en sonett, men det tok for lang tid. Det ble bare begynnelsen:

Når juninatten lyser som en dag

og svaberg kaller dere hjem til seg

kan døgnets timer tilbringes i lag

mens livet følger bølgeskvulpets vei

Jeg hadde ikke lyst til å bruke mer tid på skriving akkurat nå, jeg har mer lyst til å gå rundt i sola og kjøpe is, eller gjøre andre kreative eller praktiske ting her hjemme, som å rydde i et skap eller sy fast en glidelås. Jeg gleder meg til sommeren sammen med familien min. Det er som om jeg skal få lov til å lande etter å ha holdt meg svevende i mange år. Det er nok arbeidet med trilogien som gir meg denne følelsen. Jeg har hatt et stort alvor sammen med meg. For det er så mange som er glad i historien om Brita Caisa og Mikko, og jeg har strukket meg for å fortelle den, fullføre den, og hele tiden vet jo jeg hvordan det går med dem, og jeg har grudd meg for å skrive slutten, og jeg gruer meg for lesernes reaksjoner. Ikke på boka som håndverk, men på innholdet. Da er det godt å være ute på den andre siden. Nå er det gjort. Nå står historien der, og snart kan den leses av dere. Det ble som det ble. Jeg har vært utrolig heldig, som har fått LESERE, og jeg har vært flink og fri i skriften, men nå kan jeg gå ut av skriften og det er en stor, stor glede. Jeg har kanskje aldri gjort ferdig noe så storslagent før. Tenk at jeg fikk det til. Og så godt å være ferdig. Jeg smiler mye for tiden, og så tuller jeg med familien min. Jeg tuller med tidspunkt. Når skal vi spise middag? Om fem minutter. Men klokka er ikke mer enn tolv? Å, da blir det om fire uker. Eller: Når skal vi dra til Hilde og Eirik (vi skal dit på besøk den dagen spørsmålet stilles)? Det blir 7 eller 8 august, kommer an på været. Jeg ser nå når jeg skriver ned eksempler, at det ikke ser spesielt morsomt ut, men jeg syns det er helt fantastisk gøyalt. Absurdilum. Og jeg smitter familien min, så vi har ikke en eneste korrekt angivelse av tid eller måleenhet igjen. HVor er bilen parkert? I Bergen. Det er nesten symbolsk at det er tid og sted-begreper jeg har begynt å tulle med, det ser jeg nå. Ingenting skal være ordentlig og skikkelig, alt skal være sommer.

Men. Helt til slutt. Tenk at jeg har fått skrive historien til Brita Caisa. Tenk at jeg fant den, og at den er litt min, og at jeg nå har laget min versjon. Noe av det første som skjedde etter utgivelsen av Kniven i ilden, var at jeg fikk mail fra andre slektninger av henne, barnebarn av Heikki og Aleksi, som lurte på hvem jeg var som skrev om Brita Caisa. Da kunne jeg fortelle at Brita Caisa fikk disse to jentene med Mikkel Aska, hvor en var min tippoldemor Britha Marie. På grunn av trilogien, fikk Brita Caisa egen plate til minne på kirkegården i Bugøynes. Der kan dere finne den. God sommer!