julegaven

Tenk at jeg kan poste en «julegave» for 2. gang, og tenk at jeg ikke gjør det før 2. februar. Det betyr at jeg har drevet denne bloggen framover gjennom hele 2025. Ikke verst. Og det betyr at jeg ikke er til å stole på når det gjelder datoer. Da jeg tenkte på tekster å gi i julegave her, tenkte jeg først på leipä, en tekst jeg har i antologien kvenske stemmer, men den kan man finne i nevnte antologi. Jeg valgte heller litt vilkårlig blant tekster som en gang var ment som en samling korte tekster med arbeidstittel mengesker, der jeg og faren min tekstene skilte seg ut og ble til Neiden 1970. De andre tekstene er fornøyelige, de også, selv om de ikke ble en utgivelse, og her er en av dem. God jul i februar.

Teksten må være mindre enn negler, mykere enn hår, sterkere enn hjerterytmer, større enn redsel og lengre enn avstanden mellom oss når vi ikke snakker. Teksten må være kort også, som fra ene siden av skjea til den andre; tynn som tanker, tykk som vind i november.

Det seige må med. Det som renner uten noensinne å slutte og renne. Det som kleber seg fast, og det glatte må ligge ved siden av det seige, så noe kan sprette sin vei og få leseren til å speide, undrende, hva var det?

Teksten må være mindre enn en tokilos ørret, mykere enn modne bananer, sterkere enn cayenne, større enn sekker med ris og lengre enn avstanden mellom innsiden og utsiden av en tesil. Teksten må være kort også, som avstanden mellom oss når vi ikke snakker; tynn som budsjettet i slutten av oktober, tykk som fortvilelsen, av og til fortvilelsen.

Det faste må med, som håndtrykk og blikk og en rusten mutter, og det andre også, pulvermat i møte med kokende vann, det som blander seg inn i og forsvinner, vitaminer, bestanddeler, hjertet mitt, ørene dine, nattesvette, alle timene, alle minuttene, sekundene. Nå.