jeg elsker bøker!

I går ringte Sonja Westrheim. Hun er en pensjonert hestejente fra Tromsø som jeg møtte igjen da jeg holdt foredrag om sanger fra ishavet - trilogien på Tennevoll i mars. Stefaren min pleide å låne Rauen, hesten hennes, på ridekursene vi var med på. Sonja fortalte at hun hadde lest de tre bøkene i trilogien, syntes de var flotte, og ønsket seg flere bøker i samme serie! Tenk så heldig jeg er som får høre sånt direkte fra en leser! Tusen takk verden.

Ulvespor er ute i pocket, og jeg hadde tenkt at nå, endelig, skal jeg skrive om språket i Ulvespor, men jeg vil mye heller skrive om en bok jeg har lest. Så min personlige cliffhanger fortsetter enda en stund. Det er jo godt å ha noe foran seg også, som jeg kan bruke i et nyhetsbrev.

Ellers holder jeg på med en del research i forskjellige retninger. Det er fint å sysle med. Jeg har det ikke travelt. Tvert imot. Jeg er ikke sikker på om jeg skal bruke det, og det gir meg stort handlingsrom. Jeg skriver også på essayene. Essayet om novellen til moren min heter akkurat nå transformasjon av sjelens materie. Som jeg syns er en vakker tittel, men kanskje det skal hete død. Eller kanskje samlingen skal hete død. Hvis det blir en vei jeg velger å gå.

4. juni lanseres Kraftverk 2026, der jeg har et essay med som bidrag. Det er jeg stolt over. Denne våren har Cappelen Damm også gitt ut en lesebok for 5. trinn, der jeg har med en fortelling om Buffy. Og nå er sceneteksten til DUS ferdig. Den ble mottatt med glede, og jeg har spilt inn en film til ungdommer som skal velge et av stykkene for oppsetning, og jeg blir alltid så fornøyd når jeg er ferdig med noe. Det er mye bekreftelse i å fullføre. Sceneteksten heter hode mot mage.

Jeg er opptatt av rykket i lesningen og litteraturen. Det rykket som drar leseren med. Det rykket som tar tak i leseren og holder fast. Jeg vil ha sånne leseropplevelser. Jeg vil gjerne skrive noe som rykker. Så jeg leser endel, og legger vekk bøker som ikke rykker, og jeg trenger ikke komme inn på hvilke bøker det er, for jeg vil heller skrive om en bok som rykket. I hvert fall i meg.

Mormoren og morfaren min i Bardu het ikke Gunvor og Fridtjof Lundberg. De het mor og far. Akkurat som farmoren og farfaren min i Neiden het Ämmy og Okki. En gang møttes de. Mor og far kjørte nordover, så møttes de i Neiden, så ble de fotografert. Det må ha vært i perioden 1975-1977 før foreldrene mine skilte seg.

En av de fineste tingene med å besøke mor og far på Høiden i Bardu var kusiner og fettere som jeg lekte med. Det var også godt å være en del av et stort felleskap, en stue full av onkler og tanter som var glade for å være sammen. Da en av onklene mine døde for en del år siden, fortalte en annen onkel hvor fint det var å dra på fisketur til Altevatnet med Arne og Arne. Og her kan dere jo bare lure på om jeg skriver feil, for jeg har ikke tenkt til å utdype andre navn enn Altevatnet. Innsjøen som ligger sentralt til i romanen Kamera, og kanskje aldri har blitt beskrevet så levende og vakkert. Jeg googlet etter skjønnlitteratur fra Bardu og Setermoen, og fikk ikke all verdens med treff. Men Altevatnet fins, og er viktig for folk i Bardu, og nå fins romanen Kamera, som jeg har lyst til å gi til alle i Bardu så de skal få se sin egen dialekt springe dem i møte på boksidene, før i pennen av Line Nyborg.

Jeg likte å herme etter dialekten til familien min. Litt fordi jeg er flink til å herme dialekter, men mest fordi jeg syns den er så fin. Kort fortalt: Æi. Æi hete Ingeborg, æi e fra Bardu. Og dette sier litt, men ikke alt, hvis du ikke har hørt tonefallet og vet hvor trykkene legges i ordene, får du ikke med deg dialekten. Når jeg hører en bardudøl, krøller tærne seg av glede. Fremdeles. Allerede da jeg leste Bare mamma som er gud , debutromanen til Line Nyborg, ble jeg overraskende glad over ordet «æi». Jeg sendte henne et postkort, og har siden lest mange, om ikke alle utgivelsene hennes.

Forfattere som Nyborg får meg til å tenke hvor rik og stor vår norske skjønnlitterære verden er. Hun er en av de mange som ligger og vaker, akkurat som jeg selv for det meste har vaket. Nyborgs debutbok fikk jeg av moren min. Hun hadde lest den, og syntes den var knallsterk. Det er i grunnen mange bøker jeg fikk av henne. Men jeg har også likt å lete etter tilfeldigheter på biblioteker. Et forfatterskap jeg har tatt vare på, som de fleste ikke er klar over (i like stor grad som meg) er Jhumpa Lahiri. Jeg plukket opp den norske oversettelsen av novellene hennes fordi hun hadde så fint navn.

Kamera har kvaliteter for lesere som ikke kan høre lyden av bardudøl. Teksten er velskrevet, men også luftig og nær. Det er en dyp og frisk bok for alle som er glad i litteratur, natur og som noensinne har hatt en barndom. Jeg har riktignok undret meg på om rykket i teksten kunne vært rettet mer mot leseren, hvis man justerte litt på hva fortelleren vet fra starten av? Skulle ønske en litteraturviter skrev en master om lignende problemstillinger, og det kan vel hende? Kanskje i 2030. En master om Nyborg og en master om Arvola.

«Natta er så stille. Lydene av små drypp i vannet, av fugler, av vannet som renner i elva, lydene gjør ikke noe med stillheten, tvert imot så forsterker de den, som om lyden tegnet opp rommet den finnes i, rammen rundt den, og gjør den levende, nær meg. Og hvis jeg bare blir her, er det nok, mer enn nok, himmelen over meg, lyngen under meg, vannet og fjellet.» (s 198)