janusvar

My post content

Snart skal jeg ha en litterær samtale om utgivelsen Liv på litteraturhuset. Det er diktene til moren min Liv Lundberg, som jeg ga ut etter hennes død, med mine tekster flettet inn mellom diktene, heller enn forord og etterord. Det gleder jeg meg til. Siden det er nære tekster, er de gode, men også noe jeg har lett for å skyve fra meg, så jeg skal slippe å forholde meg til det. Og nå som jeg er over 50, blir det til at når jeg skyver noe vekk, glemmer jeg det. Da er det heldigvis fint med gjensynsglede. Så bra tekstene står til hverandre, tenkte jeg da jeg bladde i Liv-boka.

Prosjektet mitt med Livs tekster var å gi ut diktboka med tittel Liv, og en tekst-samling med publiserte og upubliserte tekster av Liv med tittel Død. Det siste har jeg gått vekk fra, men jeg arbeider med et essay der jeg skriver om/til novellen mamma aldri ga ut. Jeg vet ikke om jeg noensinne kommer til å utgi essayene, men essayet om mammas novelle kan hete død. Målet er å holde på nærheten og ærligheten fra tekstene i Liv-boka, og bygge ut med refleksjoner om hva og hvordan jeg og hun (og alle) lar være å fortelle enkelte ting. Her er et utdrag fra novellen hennes:

"Det er musikken hun husker best mot sin tynne, tynne nakne kropp. Og peisilden som varmet mot den indre kulden, og stearinlyset som meditasjon og bønn i den største fjellredselen, og hun var helt alene. Og den største ydmykelsen, da han pisset på henne, så hun løp i fortvilelse. Hun husker glimt av hans fanatiske unge beundrere, hun har glemt hans dårlige manuskript og hans reaksjonære fylleprat. Og endelig nå kan hun inderlig godt forstå hva det var som skjedde med henne. Og gi avkall på selvfordømmelsen.

Men det som ikke kan endres er hennes utvikling den gang. At hun mistet følelsen av ungdom. Og ble for deprimert til å skape andre forhold, for hun trengte nærhet. Men det hun søkte etter var omsorg, for hun sørget, og ble for sørgmodig for mennene hun prøvde å bli omfavnet av."

Ellers skriver jeg på en scenetekst for den unge scene. Jeg har nettopp sendt inn en lurvete førsteversjon, og er spent på tilbakemelding fra dramaturg. Da vi hadde førsnakk før urpremieren til Kniven i ilden, ble jeg spurt om hva jeg skrev på nå, og da plumpet jeg ut med DUS-teksten (og krysset fingrene for at den etterhvert blir god nok til å brukes). Så gikk samtalen videre noe a la: Da kan du kanskje tenke deg å skrive dramatikk som er fra nord? Jeg kan tenke meg å skrive dramatikk som er god, svarte jeg. Ja, da er den fra nord, avsluttet vi samtalen. Etterpå tenkte jeg på samtalen som en fiskekrok, og at jeg spiste en bit av en lodde, og at jeg var en torsk, og at verden er full av muligheter, hvis man velger å se etter dem. Det blir som med essayet jeg nevnte ovenfor. Jeg skriver essay, men det er lite trolig at jeg skal utgi essay-samling, for det er et krevende prosjekt, men sannelig min hatt om jeg ikke ble invitert til å bidra med et essay i en utgivelse som heter kraftverk. Da syntes jeg maanalaiset var på min side. De gjør sitt beste for å støtte meg når jeg lurer på hvor det er trygt å sette føttene.

En bok jeg ønsket meg til jul var R F Kuang sin Katabasis, siden jeg har lest trilogien hennes kalt The Poppy war. Katabasis handler om en verden som ligner vår, men samtidig er helt sin egen verden med for eksempel «magick». Kuang sannsynliggjør en verden som ikke fins ved å være konkret på hvilken type kritt personene foretrekker når de skal tegne opp et pentagram. «Two new packs of Shropley´s». Jeg er så vidt i gang med historien, så jeg vet ikke om den holder mål, men jeg er imponert over starten, og frasen «to hell with love» får ny betydning.

En annen julegave jeg fikk var en kubjelle til å heie med på håndballkamper. Den brukte jeg da vi så landslaget spille EM-kamp i Unity arena 17. januar. Alle hoiet og heiet og klappet og bjellet i takt og i kor. Det er noe helt eget med å heie sammen med mange andre, og kjenne på en felles energi. Er det slik samstemthet som flammer opp når noe trender? Alle snakker om ... Alle leser samme bok? Hvorfor har jeg da en automatisk vegring mot alt som trender?

Neste nyhetsbrev skal handle om teaterforestillingen Kniven i ilden, som har sin ordentlige premiere i Nordreisa 5. februar. Akkurat nå nøyer jeg meg med å si at jeg gleder meg til å se stykket en gang til!