høstomorfose

Da jeg begynte med «nyhetsbrev» hadde jeg en plan om å poste noe nytt hver måned (oftere virket umulig). Nå ser jeg at hver måned glir ut, i hvert fall for en periode. Det er ikke bare det at det ikke skjer så mye. Det er perioden jeg er i, der jeg grunner for meg selv, veier tanker og valg og skriverier opp mot hverandre. Et premiss jeg strever med, er at jeg kanskje ikke burde snakke om tekst jeg skriver, eller vise tekst som er underveis til å bli bøker, til noen i hele verden. Jeg er i gang med en forfattersk metamorfose. Jeg har aldri før som forfatter, ikke vært framoverlent og langt inn i neste prosjekt, men nå har jeg stanset opp på et utkikkspunkt langs forfatterveien min, og jeg ser framover og bakover, og knipser noen skakke bilder av en gammel brusboks, og en vakker bekk i en fjellside. Jeg skriver essay der jeg ser kritisk på meg selv og mine virkemiddel, for kanskje å lære noe.

Jeg har også skrevet et bidrag til DUS, scenetekster som teatergrupper for barn og ungdom kan sette opp. I september var det seminar for deltakere, og da fant jeg ut at åtte teatergrupper har valgt hode mot mage, for å jobbe med. Hurra! Det har vært en fantastisk prosess. Jeg gleder meg vilt til å se en av forestillingene. Det fine med hode mot mage, var at jeg fikk spørsmål om å skrive scenetekst nøyaktig da jeg lurte på om jeg noensinne ville skrive et eneste ord til, for jeg var så skuffet over mottakelsen av Ulvespor. Og hva skjer? Alt det gode som hjelper meg i livet, ga meg et hvileskjær: Scenetekst. Her er en smakebit:

IB

Hvorfor går du ikke bort til Anna og sier alt dette om ... vennskap.

SKJALG

Hun virker veldig opptatt av å ha duster til venner og jeg er ingen dust.

IB

Hun ser ... lei seg ut.

SKJALG har jo lyst til å gå bort til Anna

Hester hilser nese mot nese. De puster inn i hverandres neser, og når de gjør det, forstår de om den andre er vennlig eller truende.

IB nysgjerrig

Ville du gjort det?

Gått bort til en jente og pustet inn i nesa hennes?

SKJALG
For nesehorn er avføring en del av hilseritualet. De ser dårlig, så lukt er viktig for dem, og ingen kan nekte for at avføring er en sterk duft-markør.

IB morer seg

Det var sånn mamma møtte pappa.

SKJALG merker at Ib liker det han forteller

Når nesehorn lukter på hverandres avføring får de vite om det er gamle kjente, nye bekjentskap, om det er sykdom med i bildet, eller om det er en mulig ... venn de har møtt.

IB åpen

Så hvis du legger en kabel ved siden av meg, er det som et vennskapsbånd?

SKJALG

Hvis jeg og Anna var nesehorn, og jeg la min avføring ved siden av henne ville hun forstå at jeg har oppriktig lyst til å bli kjent med henne. Og at jeg ikke har noen sykdommer.

IB

Men dere er ikke nesehorn.

SKJALG

Bevere er mer som hester. De hilser ved å berøre og snuse på ansikt og ører.

En annen ting jeg skal i gang med i høst, er å lese inn Korellhuset og Livet i et skilpaddeskall. Jeg fikk spørsmål om jeg ville lese selv, og ønsket mest å takke nei. Jeg er flink til å lese inn, men det er veldig vanskelig. Jeg blir sliten av å være så hyper-konsentrert som jeg er, for å være flink. I et lydtett rom hører man alle lyder. Pust, smatt, mage, svelg. Det kan hende det går bra, og at jeg ønsker å lese inn flere av bøkene, men skal jeg vedde, tipper jeg at jeg får dosen etter to. Jeg kjenner på et ansvar for å sende dem avgårde inn i lydverden på en god måte. Kanskje ser jeg setninger som kan endres på, og det har ikke en annen innleser lov å gjøre. Det er mine første to utgivelser, gitt ut i 1999 og 2000, og det er som å rydde i sakene sine, å ta ansvar for deres innlesning.

Å debutere som forfatter var stort. Jeg hadde aldri kommet til det punktet uten forfatterstudiet i Tromsø, der moren min var lærer. Mange undret seg på om det var rart å ha moren sin som lærer, men det var bare fint. Jeg sto på ventelista til å begynne med, men så var det noen som måtte takke nei, og da fikk jeg plass. På et forfatterstudie lærer man mye om teksten som arbeid, hvordan den kan endres, hva man kan se etter, akkurat som en skomaker lærer skomakeryrket. Man skaffer seg verktøy. Man begynner å se tekst på en annen måte. Det var det viktigste for meg. Korellhuset begynte der, Ragnhild Nilstun omtalte teksten som en elv som rant forbi og hun ønsket å bli med videre. August 1999 ble romanen utgitt. Jeg trodde den kom til å bli vanvittig populær, men jeg fikk i hvert fall endel anmeldelser. De fleste positive. Jeg ventet sånn på anmeldelsene, husker jeg. Jeg og mannen min besøkte broren hans i Gjerstad, og jeg overtalte dem til å bli med til Arendal, mest forbi jeg ville kjøpe mange aviser for å se etter bokanmeldelser. Det var ingen! Boka utkom den uka, og likevel var det ingen bokanmeldelser! Ja, så optimistisk var jeg. Og så optimistisk hadde debutanter i 1999 grunn til å være, for da var det mange aviser som hadde forholdsvis mange bokanmeldelser.

En annen ting jeg husker jeg at jeg gikk inn i bokhandlene og fant det ene eksemplaret av Korellhuset, og satte det med forsiden ut foran andre bøker, mens jeg fniste og rødmet og styrtet ut og forestilte meg at nå fant en leser boka mi, kjøpte den og leste den!

Litt senere hadde jeg stabler av romanen på stuegulvet i fjerde etasje i Håkons gate 11, der jeg og mannen min bodde. En morgen våknet vi av røykstrimer opp gjennom gulvplankene. Det så rart ut. Sånn husker jeg det. Som skyer som presset seg hastig opp av gulvet, smale og raske, og dette rare at de var i striper. Vi spratt opp. Det luktet brent. Vi åpnet døra for å sjekke. Jo, det brant i bygningen. Oppgangen var borte i tykk, mørk røyk. Jeg ville gå ned, men mannen min sa vi burde lukke flest mulig dører mellom oss og brannen, så vi ikke ble røykforgiftet. Vi visste ikke om vi ville komme oss ned. Vi visste ikke hvor brannen var. Litt senere ble vi reddet ut av vinduet av brannmenn, hentet ut i den høye stigen til en brannbil, hjulpet ned til jorda. Jeg så en person som sto bak de andre skuelystne som hadde samlet seg, og at jeg syntes det var noe rart med skikkelsen. Siden ble det klart at brannen var påsatt. En person hadde helt parafin foran dørene i første, andre og tredje etasje. Det var i tredje etasje det brant verst. Rett under oss. Leiligheten ble totalskadd. Kanskje var det personen jeg så bak andre skuelystne, som tente på. Pyromaner liker å se hva de steller i stand. Jeg vet ikke. Dette er sånn jeg husker det. Vi gikk rundt i Oslo senere på dagen og luktet kraftig av bål. Det var kaldt. Stablene av Korellhuset ble skadet av røyken. Det pene, hvite omslaget ble misfarget. Jeg greide aldri å gi de bøkene til noen.