Gjenbruksgaver

Hevonen on hest - hevonen er hest

Hevonen on hest.

Pappi on prest.

Suola on salt.

Kylmä on kaldt.

Kana on høne

vala on skrøne

Poro on rein ja

hidas on sein.

Det klikket i skinnene på beina når onkel Richard reiste seg fra stolen ved kaminen i stua på Arvolaneset. I tillegg til skinnene festet til beina, brukte han krykker når han gikk. Krykkene sto ved siden av stolen han satt i. Han røkte og drakk kaffe. Han likte ikke å tape i yatzy. Han lekte «en liten mus leter etter hus» hver gang jeg kom på besøk. Onkel Richard var ofte i godt humør, pratsom, av og til høyrøstet. En ertekrok. Stua på Arvolaneset var ikke stor da jeg vokste opp. Dørene fra gangen til kjøkkenet og stua var lukket om vinteren. I gangen var det kaldt. Der kammet man håret foran speilet på veggen over kommoden. Åpnet man døra til stua, sto onkels stol innenfor til venstre. Til høyre var bokhylla med rot i hyllene og rot i hauger foran. Ved bokhylla var onkels orgel. Rett fram var stuebordet med en treseter bakenfor, under vinduet, og en toseter langs veggen der orgelet sto. To stoler som sto til resten av sofa-møblementet, hadde ryggene vendt mot døra. Under bordet lå gamle aviser og min fetters Donald-blad.

Bortenfor onkels stol, var kaminen, over kaminen hang votter til tørk på en snor. Bortenfor kaminen var åpninga fra stua til kjøkkenet. Bortenfor kjøkkenåpningen, en mørkebrun skjenk med pent koppestell, ekstra terninger til yatzy, handlelister, regninger og brev fra slektninger som dro til Amerika. Ved siden av skjenken var det andre vinduet i retning elva, med spisebordet foran. På stolen nærmest kjøkkenet pleide Ämmy å sitte. På den andre siden av spisebordet, rett bak de stolene, sto onkels divan. Der sov han. Da jeg var liten, tok jeg det som en selvfølge. Hvem ville ikke ønske å sove på divanen i en hyggelig stue? Med Ämmy på andre siden av bordet? Og resten av familien rett i nærheten. Okki levde fremdeles og drakk kaffe fra tefat, etter først å ha dyppet en sukkerbit eller to. Som med divanen, tok jeg onkels skinnekledde bein for gitt. Han hadde dem fordi han ikke kunne gå uten. Sånn var det. Jeg var godt over ungdomstiden da jeg forsto at onkel ikke alltid hadde gått med skinner og krykker. Hva er det du sier? Det var så overraskende! Levde virkelig onkel Richard et helt vanlig liv fram til voksen alder? Var han en kjekk ung mann som fikk seg jobb med byggingen av sykehuset i Kirkenes? Gikk han opp trappa og la seg på et soverom i andre etasje når det var kveld? Inntil en kran falt over ryggen hans og knakk den. Onkel Richard ble lam, sendt til sykehus, siden til rehabilitering, deretter hjem til en divan i hjørnet av stua.

Når folk kom inn i stua på Arvolaneset, boblet alle over av finsk snakk, på kryss og tvers, onkels stemme var alltid der. Han likte å snakke med alle. Om alt. Han glemte aldri at Arbeiderpartiet gjenreiste Finnmark etter krigen, han ble sint når folk ble for sosialistiske. Var man ikke i humør til en langvarig og krevende krangel, lot man være å snakke politikk med onkel.

Kissa on katt.

Yö on natt.

Isä on far.

Nopia on snar.

Hiiri on mus.

Talo on hus.

Auto on bil.

Nuoli on pil.

Dette er noen år siden. Jeg er voksen. Jeg bor i Oslo. Jeg holder på å skrive Neiden 1970. For de av dere som ikke automatisk skjønner tittelen, er den et nikk til Barndom i Berlin omkring 1900 av Walter Benjamin. Jeg liker det umiddelbare ved barnets blikk som viktigste fortellende element. Redaktøren min, Harriet Karoliussen, var begeistret for tekstene om meg og faren min. Hun ba meg skrive mer om kulturen i Neiden. Det kvenske, det finske. Jeg husker usikkerheten jeg kjente da jeg vendte lupen og oppmerksomheten mot «Neiden», «det kvenske», «det finske». Skulle jeg svare på det? Var det opp til meg å fortelle om Neiden og finsk språk, og at vi i Arvola-familien spiller Yatzy den dag i dag fordi kortspill en gang var en synd for læstadianerne?

Et spørsmål som forvirret, var om jeg skulle kalle meg kvensk, eller halvt kvensk, for å være nøyaktig. Jeg har ikke noe imot ordet kvensk og bruker det vekselvis med finsk-ættet, men innad i miljøet er meningene om ordet «kvensk» delte. De levende finsk-talende bygdene i Sør-Varanger, som Neiden og Bugøynes, særlig den eldre garde, er ikke glad i ordet kvensk. Kalte jeg meg kvensk, ble tanta mi kvensk by assosiation. Var ikke det et overtramp? På den annen side hadde jeg ikke noe ønske om å ta avstand fra ordet kvensk og pukke på at man må vise til meg som finsk-ættet. Et av argumentene til tanta mi og mange i Bugøynes er at de kan finsk, Finland lever i dem selv om de er norske fra topp til tå, hvorfor skal de da lære en gammelmodig variant med hybrid-ord som for eksempel torski, når det praktiske ville være å lære finsk.

Det går et skille tvers gjennom Varangerfjorden, tvers gjennom en familie, der den ene siden ønsker ordet kvensk velkommen, mens den andre siden ønsker å kalle seg finsk-ættet. Ja takk begge deler, skriver jeg, og tenker at man ikke alltid trenger å finne feil ved andres argument. Man kan og finne det positive i dem, og det tenker jeg faktisk er et kulturelt trekk ved meg; har du ikke noe godt så si, kan du la være å si det, men er dette Finnmarkens kultur eller kvensk og finsk-ættet kultur? Da jeg skrev romanen Straffe, fra en imaginær småby i Finnmark, ba jeg faren min oversette deler av setninger, ikke til finsk, men til den varianten han og familien snakket i Neiden, muligens kalte jeg det feil-finsk. Feil-finsk ble det i hvert fall i boka, der blant annet Nelly veksler mellom språkene.

Slik jeg forstår det, fra mitt skakke, skjønnlitterære og delvis saklige ståsted, ble begrepet kvensk hentet fram og løftet opp i forbindelse med Norges språk og utdanningspolitikk. Ildsjeler i nord, både kvenske og finsk-ættede, ønsket at språket og kulturen fra gamlelandet skulle tas vare på og føres videre. Skulle vi miste alt mens samene fikk beholde sitt? Var ikke vi også en historisk del av Finnmark?

Det var ikke noe gehør for bruk og læring av finsk i skolen i Norge verken på 50-, 60-, 70- eller 80-tallet. Ildsjelene forsøkte i flere runder og i flere former å få finsk inn i norsk læreplan, som en mulighet for de som ønsket det. Lite skjedde før man viste til det finsk-ættede som det kvenske, og kjempet for det faktum at kvener er en faktisk minoritet. Det utløste rettigheter for kvener som en av flere anerkjente minoriteter i Norge, Kvensk Institutt ble åpnet i Børselv, en langsommelig ball begynte å rulle.

Da Neiden 1970 kom ut, fikk jeg mye omtale og ros. Interessen for den kulturelle tilhørigheten var i tillegg våknet i meg. Jeg fablet om kvendrakt, som jeg antok var like dyrt som bunad. Kanskje jeg kunne søke Norske Kveners Forbund om å sponse drakta, hvis jeg lovte å bruke den i offisielle anledninger? Jeg skrev søknader i tankene, formulerte meg humoristisk og slagferdig: ... lover å ikle meg kvendrakta hver gang jeg leser opp; ikle meg kvendrakta hver gang jeg holder for lange prologer; bære kvendrakta hvis og når jeg betaler 300 000 kroner for en charter-reise ut i verdensrommet. Hadde ikke det vært stas om kvendrakta oppnådde vektløs tilstand før bunaden? Hver gang slapp jeg de halvkvedede søknadene tilbake ned i underbevisstheten.

Både hos det kvenske miljøet og hos de finsk-ætta ligger ønsket om å bevare språk og kultur. Det finske språket. Det kvenske språket. Den nord-finske dialekten. Det tapte språket. Språket vårt, som vi mister med min generasjon, som vi mistet i våre besteforeldres generasjon, eller før det igjen, alt etter hvor og når og hvordan familiene våre slo seg ned.

Da sønnen min begynte på ungdomsskolen i Oslo søkte jeg om han kunne få kvensk/finsk som 2. språk i stedet for nynorsk. I utdanningsloven står det at man har krav på kvensk og finsk-opplæring hvis man bor i Finnmark eller Nord-Troms, og minst tre elever på skolen ønsker tilbudet. Jeg var klar over at vi neppe kom til å få ja, men søkte likevel. Jeg følte meg berettiget. Jeg vil gjerne at mine barn skal ha språket og kulturen med seg videre i livene. Kort fortalt viste skolen til utdanningsloven, og det var den historien. Ja, ja. Nei, nei. I lys av den digitale undervisningen som ble stablet på beina i rekordfart under pandemien, i lys av alle nye kvensk-språklige hjelpemidler som etableres i disse dager, burde et landsdekkende digitalt undervisningsopplegg være mulig for de som ønsker det. Våre håpefulle kan ta med pc eller Ipad, en time i uka eller you name it, sitte på et grupperom, sitte på skolebiblioteket, sitte i fellesarealer med hodetelefoner, logge seg på det digitale klasserommet, bli registrert av læreren, pusle litt med finsk og kvensk, få med seg den kvenske og finsk-ættede kulturen videre som et bein å støtte seg til, heller enn at det sages vekk. Norge blir sterkere og rikere hvis noen av ungene våre ser på korte snutter med kvenske programmer, eller spiller memory med kvenske ord. Dyrt blir det heller ikke.

Koira on hund.

Pyörä on rund.

Mies on mann.

Vesi on vann.

Lehmä on ku.

Ruova on fru.

Sika on gris

ja viisas on vis.

Jeg sagde ved med onkel. Vi sto på tunet mellom saunaen og skjåen, med elva nedenfor. Min jobb var for det meste å dra løs trestammer fra haugen av hogst, løfte dem opp i armene og legge dem på sagkrakken for onkel å sage. Men jeg sagde selv også, de mindre greinene, på min egen sagkrakk, med min egen lille sag. Jeg tror ikke vi snakket mye mens vi arbeidet. Jeg skulle ønske alle barn fikk oppleve akkurat det. Kunne jeg valgt kvensk-undervisning på øverste hylle ville jeg valgt saging med en onkel sommerstid i Neiden. Mange med kvensk og finskættet bakgrunn har lignende minner, for det er et særtrekk, dette, at man stuller og steller og arbeider med stort og smått fra morgen til kveld. Det er ikke noe man må. Det er noe man gjør. Kanskje var det et gode for onkel også, at jeg kunne settes til å føre tynne trestammer inn på sagkrakken, siden han selv med sine krykker hadde vanskelig for å hente stammene opp fra bakken, for deretter å legge dem til rette på sagkrakken.

Sangkoret Fossekallen var viktigere for onkel enn vedsaging. Han sang i alle år. De sang finske sanger da han levde (jeg googlet Fossekallen i forbindelse med denne teksten, og leste at nå synger de østsamiske sanger, det gjorde meg forunderlig stolt). De sang i kirker, ved 17 mai tilstelninger, konfirmasjoner. Av og til sang de sanger samlet inn av Matti Yli-Tepsa i de finske og kvenske miljøene i Finnmark og Nord-Troms, de sangene som ble til cd-en ruijan rannalla, sanger fra ishavet, som også er fellestittelen jeg har til bøkene om mine kvenske forfedre.

Jeg blir fremdeles, den dag i dag, overrasket når jeg tenker på at onkel antakeligvis ikke ønsket å sove i stua, at han alltid måtte stå opp når andre våknet, divanen med teppet over, han klagde aldri, ikke et ord, han ertet meg for rottehalen jeg hadde i en periode, hadde han visst at jeg skulle skrive om ham, ville han smilt og sagt at jeg måtte huske på å få med hvor kjekk han var. Mange år senere fikk familien tilskudd til å bygge en egen del i boligen til onkel, jeg vet ikke hvor lenge han bodde i stua. Jeg trodde det var der han hørte til. For meg er ordet divan vakkert, på grunn av onkel og stua på Arvolaneset. Jeg beundrer folk med skinner på beina, særlig når maskineriet låser seg og enten ikke retter seg ut fra sittende til stående, eller omvendt, og personen med skinner må kjefte mens han tar tak i beinet sitt og riste det i gang.

Da faren min og familien bodde i en lærerbolig i Kirkenes, kom tanta mi innom i skuterdrakt. Det var ved juletider. Jeg gikk på videregående og leste Katteøyet av Margaret Atwood. Tante skulle bare slå av en prat og få en kopp kaffe, så hun tok ikke av seg drakta, åpnet bare jakka, skjøv skinnlua opp i panna og sa at kaffen smakte bra. Etter en kopp eller to, satte hun kursen hjemover, vinteren må ha vært kald og god å gå ut i etter den doble varmen innendørs.

Min onkels stemme knytter meg til det finske og det kvenske. Språket som jeg kan, språket som jeg ikke kan. Er det hans buldrende stemme som vekker gråten i meg, ganske overraskende på flyplassen i Kemi en kveld i 2012? Eller er det den samme kulda tante gikk ut i en julekveld i Kirkenes?

Jeg er invitert som deltaker til Nordic Writer’s Forum. Vi ankommer flyplassen utenfor Kemi, sent på kveld. Kulda ligger stille mellom grantrærne, minus 25 eller deromkring. Forhutlede skikkelser samlet under taxi-skiltet. Jeg tar det for en taxi-kø. Når taxiene som dukker opp, roper ut navn i stedet for å ekspedere køen, aner det meg at jeg burde ringe telefonnummeret på skiltet.

På få minutter er det bare meg i køen. Innenfor vinduene til flyplassen sitter mannen min med en overtrøtt seksåring, men flyplasspersonalet ønsker å lukke og låse. En mann som nylig gikk inn for å ringe, stiller seg ved siden av meg. Han sier noe ettertenksomt på finsk, mens han stirrer ut i mørket og stillheten.

«Did you call for a taxi?» spør jeg.

«Called? Yes. I. Called.»

Engelsken får han til å skvette. Stotre. Flakke innom meg med blikket.

«I was just wondering if maybe I should call for a taxi?», sier jeg. «Or do they come by themselves?»

«I don’t… I am sorry…», svarer finlenderen.

To frakkekledde menn kommer ut til oss, i ferd med å legge mobilene i lomma, rullekofferter i hendene. Gitterporten innenfor flyplassdørene rulles halvveis ned, de begynner å slukke lys inne i lokalet.

De veksler ord på finsk.

De spør hvor jeg skal.

«Hotel Merihovi, Kemi,», svarer jeg. «But we are three», fortsetter jeg og peker mot familien min.

De fortsetter diskusjonen.

Jeg forstår ikke hva de sier.

Språket har likevel en hjemmekjent klang av barndom, familie, Neiden, Arvolaneset, onkel Richard, diskusjoner som plutselig har boblet opp rundt meg.

«Come», sier finlenderen når en taxi svinger opp foran utgangen, og roper navnet hans.

Jeg vinker på mann og barn.

Vi tre setter oss i baksetet. Bak oss slukner de siste lysene på flyplassen og gitterporten rulles helt ned. I forsetene småsnakker finlenderen og taxisjåføren, om alt mellom himmel og jord. Mens stemmene deres snakker og kulda og de øde veiene glir forbi utenfor, begynner jeg å skjelve av gråt. Den nord-finske dialekten slår hull på tid-sted-kontinuiteten, det er vondt og godt, jeg har kommet hjem i språket, samtidig er jeg et sted jeg aldri har vært. Gråten er privat, ganske voldsom og helt stille. Ti minutter senere slipper de oss av foran hotellet.

Hotel Merihovi er kaurismäkisk. I resepsjonen tyter feststemte finner ut av naborommene, der en bluesfestival går av stabelen. Vi får nøkkel til rommet i femte. Det er høyt under taket, litt gammelt, litt shabby, kalde trappeoppganger, men varmt på rommet. Vi ser ut av vinduene. Vi bygger en lego-sak og sender sønnen vår til sengs. Jeg skal delta på en konferanse om å være forfatter fra nord. Jeg har ikke funnet noen gode formuleringer på engelsk. Jeg ser på røyken som stiger fra Europas eneste kromium-mine, jeg ser på byen utenfor vinduene, det minner om Finnmark, det minner om Kirkenes, man kan se på bilene at det er kaldt.

Hevonen on hest er et gammelt barnerim fra Finnmark hvor ordlek og to-språklighet er vesentlige elementer. Det finske on betyr «er». Det fins mange variasjoner av regla. Jeg har vist til Sør-Varangers variant, og her er siste verset:

Hevonen on hest.

Pappi on prest.

Suola on salt.

Kylmä on kaldt.

Vasikka on kalv.

Puoli on halv.

Poika on gutt.

Loppu on slutt.

Nå som loppu er slutt, er gjenbruksgave-nyhetsbrevet også slutt. Bildet øverst er av onkel Richard som ung, før ulykken. Alle gode juleønsker fra Ingeborg