Boktober

Jeg samtalte med Knut Gørvell på bokpodd1. Der kom jeg til å si at «man kan høre hjemme i lesningen». Ordene ble med meg videre i tankene, og har gitt meg lyst til å formulere meg om lesning. Tenke i de baner. Som baner måner følger rundt planeter, kan tanker følge og sirkle rundt bøker jeg leser, og er ikke lesningen nesten like viktig som verket? Får lesningen nok ros? Ikke som et verktøy å beherske, men i seg selv? Nå leser jeg se en siste gang på alt vakkert av Kristin Vego, fordi hun nylig fikk Wassmo-stipendet, og jeg leser Gunnhild Øyehaugs vonde blomar, fordi hun er på lista til en mulig novelle-pris. En bok jeg nylig har lest er butter av Asako Yuzuki, utstyrt med ordliste fra vår egen go´mor i Tromsø, fordi det er så mange spesifikke japanske matretter og ingredienser. Den ga meg lyst til å lage mat fra bunnen av. Med smør. Og jeg har skrevet ned tanken: En novelle er en kake. En roman er et måltid.

Jeg er med i en skrivegruppe. Av og til sender vi hverandre lengre tekster og setter av en dag til tekstverksted, akkurat slik det praktiseres på forfatterutdanninger. Denne gangen har jeg sendt et forsøk på essay om lesning av tre romaner. Jeg vet ikke om det ligger for meg å skrive etterrettelig om lesning, men akkurat nå er det den planeten jeg sirkler rundt. Det blir uansett spennende å lese de andre, og samtale om tekster når vi møtes.

En milepæl i hverdagen, henger sammen med hjertestansen til mannen min. Her om dagen var han inne til hjertestarter-sjekk, og siden det ikke var noen registrerte utslag, fikk han tilbake kjøretillatelsen. Jeg så på det som et praktisk punkt i hverdagen, veldig flott at vi begge kan kjøre bil, men det var en stor milepæl. Det gikk opp for meg da jeg skulle fortelle om det vil venner og familie, og begynte å hulkegråte. Det har gått tre måneder. Det har ikke skjedd igjen. Det har ikke skjedd igjen.

Riksteaterets oppsetning av kniven i ilden har første offisielle leseprøve i slutten av denne måneden. Jeg skal være til stede. Det er så spennende at jeg ikke greier å tenke på det, så la meg heller dele en ide som kanskje blir med i en fortelling en gang: En eller annen forveksler forhud-rens med ansiktsvask. Jeg styrer veldig med vår allergiske hund, og en av tingene jeg gjør, er å rense forhuden hans, det var sånn jeg kom på ideen. Væsken kan minne om mange andre ting, nemlig. Jeg ble i godt humør av den mulige forvekslingen.

Jeg vet jeg skrev at jeg skulle skrive mer om språket i Ulvespor, men det må vente enda en stund. Har det blitt min personlige cliffhanger? Kanskje det. Det er ikke det at jeg har prøvd å skrive noe om det, og så ikke fått det til. Det er mer som om jeg ikke riktig orker, eller ønsker. Det må vente en stund til. I mellomtiden har jeg kjøpt mer decopage-papir, og skal fullføre en billedramme og en blomsterpotte. Jeg burde begynne med potten, siden avleggerne er klare for å fortsette livet sitt i jord.

Kløfta bibliotek pleier å presentere høstens bøker for lånere på kaffedilla, nabokafeen. I år var jeg invitert til å snakke om Ulvespor og trilogien sanger fra Ishavet, som den avslutter. Jeg fortalte om elementer som ble styrende for hvordan romanen ble bygget opp og porsjonert ut; den siste nord-europeiske hungersnøden, pastor Borg, pelsjegerliv, omveltningene i nord på grunn av grensene, der små siidaer løser seg opp og blir deler av større siidaer, eller blir bofaste familier. Dette er tiden bevere, villrein og store mengder ville dyr, for alvor forsvinner. Det jeg satte mest pris på var bibliotekarens introduksjon. Hun fortalte at sanger fra Ishavet-serien, er populær blant lånerne, ikke bare at mange ønsker å låne og lese dem, men også at mange ønsker å si noe om bøkene etter at de er lest, stadig vekk kommer lånerne bort og forteller at bøkene har truffet dem, de har gitt dem gode leseopplevelser, bøkene har funnet hjertene deres, bøkene har krøpet inntil dem og satt seg godt til rette. Tenk at jeg har fått til dette!

Får det meg til å ønske å skrive mer? Ja.