Arvolas masjoner

Nei, ikke Bachs pasjoner, men Arvolas masjoner. Det er vel et greit sted å starte? Jeg driver og grubler mellom hvert nyhetsbrev, hvor skal jeg legge meg, både i innsatsnivå, hvor mye tid skal jeg bruke og ikke minst - hvor plassere meg selv? Jeg tror usikkerheten kommer av at dette er en henvendelse til hvem som helst. Jeg er god på å henvende meg til barn når jeg er på skolebesøk. Jeg er god på å henvende meg til folk som kommer for å høre meg snakke om Ruijan rannalla - trilogien. Jeg er god på å henvende meg hvis oppgaven er å henvende meg - om uansett hva, men det er ofte et tema, ikke sant. Nå er tema meg selv, og jeg er ikke sikker på om jeg kan henvende meg om meg selv, eller om jeg er en henvendende type. Det er helt klart endel motstand med i bildet. Men jeg vil gjerne være underholdende, når jeg først lager et nyhetsbrev. Ja. Det er jo meningen. Så kom jeg på en av grunnene til at jeg ville lage nyhetsbrev: Du kan komme på besøk til meg, selv om jeg ikke kommer på besøk til deg eller stedet der du bor, eller biblioteket ditt. Sånn var det. Så ja, jeg må dra meg selv fram fra under sofaen eller bak de bokpermene der ja, der sitter jeg og kikker, opp og fram med Arvola og masjonene hennes, koste bort hybelkaniner, plassere meg her: Spot. Kjør.

Jeg er fornøyd med dette: Jeg har vasket alle vinduene med nykjøpt nav, og selv om jeg ikke var nøye nok til at det ble strøkent, ble det likevel fantastisk. Jeg hadde egentlig tenkt å spille cha cha cha, Käärijäs finske bidrag til Eurovision mens jeg vasket, men det glemte jeg. Familien så på stjernekamp der et nummer var en annens versjon av cha cha cha, og jeg fikk straks lyst å høre originalen, søkte den opp på youtube, og kjente hvor mye vaske-energi det er i den sangen. Jeg skulle ønske jeg oftere satte på høy musikk med fart i når jeg gjør ting som å vaske. Den siste måneden har jeg hørt på filmmusikken til Donnie Darko når jeg har sittet her på kjøkkenet og skrevet og samlet og organisert tredje boka om Brita Caisa.

I stedet for å rives med av energisk musikk mens jeg vasket, rotet jeg rundt i mine egne betraktninger. Blant annet at jeg nylig sang jeg inn en stubb av de kvenske/finske sangene jeg synger sammen med noen andre damer. Jeg nevnte syngingen i et intervju arrangert av Norla i forbindelse med at Norge var gjesteland på Leipzig bokmesse i år, og fordi jeg var en av de inviterte forfatterne. Denne stubben med sang ble en del av intervjuet, og min tyske forlegger Maren sendte meg mail i går om at det var flott å høre på. I den første mailen hun sendte meg, før vi møttes i Leipzig, fortalte hun at Kniven i ilden, som heter der Aufbruch på tysk, hadde fått en stor flott omtale i Frankfurte Allgemeine Zeitung, der de blant annet skriver «... Arvola’s book is a wonderfully readable epic in the best Scandinavian narrative tradition. We can name big names like Knut Hamsun and Selma Lagerlöf…”

Altså! Det er så stort! Det er en utrolig god start på bokas liv i Tyskland. Andre store ting som har skjedd den siste måneden, er at ene sønnen min skadet seg da klassen var ved Isdammen. Vi måtte hente ham og dra til legevakta, ta røntgen, var sikker på at det var brudd, men det var bare et horribelt sår. De strevde med å få sydd stingene på best mulig måte, og i går ble stingene fjernet, så nå kan livet vende tilbake til normalen med håndballtreninger som enten framskynder eller forskyver middager, håndballkamper og vafler i helgene, og dugnadene selvfølgelig.

Jeg var på Leipzig bokmesse og det var der jeg kom på dette med Bachs pasjoner, for Leipzig er en gammel kulturby, der alle de store var kjente fjes i kjente kirker som fremdeles står der, og kan besøkes av 2025-mennesker. Bokmessa kan knytte tråder tilbake til 1600-tallet, og har vært en velkjent del av byen siden 1800-tallet. Den er identiteten til unge og gamle i byen, utsolgt hver dag, smekkfulle trikker, store mengder cosplay, japanske heltinner, grønnkledde alver, og ved siden av den norske paviljongen lå Ukrainas stand, og jeg søkte opp om Andrej Kurkov tilfeldigvis var en av årets forfattere. Han skriver i Dag og Tid om livet i Ukraina nå mens krigen raser der.

Norla sendte en hel haug forfattere dit, og for en organisatorisk jobb de har gjort! Vi er heldige som blir invitert og får være en del av noe så storslagent. Jeg tenker å avslutte med noen bilder fra det siste arrangementet jeg deltok på der. Men først: Redaktøren min sa at selve historien venter på å stige opp av stoffet, da jeg snakket med henne om tredjeboka. Det betyr at stoffet er der! Det har bare ingen tydelig retning ennå. Og det var jeg klar over, siden jeg har skrevet mer i nedslagspunkter og stemninger fram til nå, for ikke å la meg binde og forblinde av linjer og handlingstråder. Alt er spennende nå. Jeg har selvfølgelig sendt inn manus på nytt, selv om det fremdeles var mange ting jeg kunne gjort. Vi prøvde å rekke en samtale før reisen til Leipzig, men det gikk ikke. Så nå går jeg rundt og gleder meg igjen. Samtidig kan jeg gruble på manglene og selvmotsigelsene som jeg ikke rakk å gjøre noe med. Et eksempel på hvordan jeg har arbeidet, er at jeg har hatt arbeidstittelen glitre tindre skinne, selv om jeg vet at boka ikke skal hete det. Jeg valgte ordene for å huske på det vakre og sterke ved frihet og kjærlighet og personene jeg skriver om. Hver gang jeg åpnet dokumentet de siste ukene, møtte ordene meg: Glitre. Tindre. Skinne. Og jeg tok de med inn i arbeidet. Nå står tittelen mellom ganske andre ord, og jeg gleder meg til å avsløre det endelige navnet. I neste nyhetsbrev kommer det til å være en annen stor nyhet også. En veldig stor nyhet. Oj!