Aprilssnurrer

Kniven i ilden skal bli teater! Riksteateret i samarbeid med Kventeateret skal ta kniven i ilden med ut på tur. Jeg er så stolt at jeg holder på å sprekke. Cecilie Mosli har regi. Nyheten ble sluppet 24 april, og hvis dere vil se pressekonferansen, ligger den på nett, bare å søke på riksteateret og nyheter. Saken om Kniven i ilden kommer ca 8,40 ut i sendingen. Jeg kommer sikkert tilbake til teaterforestillingen flere ganger, men tenk det - mange forestillinger er allerede utsolgt!

En annen nyhet, om enn ikke like stor, er sjøkua familien min nå er digitale følgere til. Hun heter Nettles, og hver dag får vi minst en oppdatering om hvor hun har flyttet seg, via en app som heter Fahlo (fahlo me). Jeg har aldri tenkt noe særlig på sjøkuer, men de er muligens inspirasjonen til havfruer. Deres nærmeste slektninger er elefanten.

Hvis du ser på bildet ovenfor, er det bilde av en liten sjøku på armbåndet. Sønnen vår var tilbake i USA i påsken for å besøke vertsfamilien, og de dro til et akvarium i Atlanta. Da fant han denne fantastiske gaven å ta med hjem til oss. Man kjøper armbåndet sammen med en QR-kode, og blir følger av et dyr i dets naturlige habitat. Vi fikk sjøku. Vi fikk Nettles, og samtidig en hel masse lærdom og bevissthet om sjøkuer og andre truede dyrearter. Nettles vaker rundt i bedagelig tempo på østkysten av Florida, sumpområder med varmt vann og forhåpentligvis nok å spise. En dag flyttet hun ti meter på seg. De andre dagene har hun reist lenger, men det ser ut til at hun sirkler rundt i området der hun ble sluppet fri etter å ha vært inne til helsesjekk og tagging.

Suuret nälkävoudet. Det kalles den siste nord-europeiske hungersnøden i Finland. Det var også der den slo ned hardest. I Nord-Finland og i Nord-Sverige. Jeg blir sørgmodig bare av å tenke på det. Mellom 5 og 10 % av Finlands befolkning sultet ihjel i løpet av 1866-1868. Jeg forholder meg til de dårlige årene i siste bok om Brita Caisa og Askan-Mikko. Jeg har nettopp sendt ny versjon av manus til redaktøren min, og i morgen skal jeg dra dit og snakke om hva som må gjøres i neste runde. Jeg tenker hele tiden: Den er ikke ferdig. Boka altså. Og den er ikke det, men samtidig er den så godt som ferdig, men jeg prøver å holde igjen, for å være på tuppa og påpasselig og årvåken og sulten og ambisiøs. Jeg avslutter med en smakebit fra Ulvespor:

Hvordan blir multene? Jeg er tilbake på myra selv om jeg gikk forbi her i går også, setter meg på huk for å granske vekstene. Løfter Annie ut av sjalet, hun sitter på foten min mens jeg stryker fingrene over en multeblomst. Er det den første? Er det den eneste? Jeg rykker vekk Marjas arm når hun vil stryke blomsten jeg nettopp strøk.

- Forsiktig, formaner jeg og lar henne stryke.

En binne med to bjørnunger dukker fram mellom trærne på den andre siden av myra. Mora strekker fram snuten og værer i vinden. Ungene trekker nærmere hverandre. Myrull vaier i utkanten av mørke gjørmegroper. Marjas kinn er røde i den friske vinden. Håret hennes stritter. Vindretningen hindrer binna fra å lukte oss. Når Marja strekker ut armen og kommer med et utrop, skvetter familien på den andre siden, ungene tumler i ly av mora, små øyne sikter seg inn på oss, vurderer oss, vurderer den bløte myra mellom oss, så veiver binna med en labb, klabber til oss i tankene, før hun snur og leder ungene inn blant trærne. Først når jeg ser baken bykse inn i skyggene, merker jeg at jeg holder pusten. Jeg plukker de nærmeste blomstene, snurrer et strå rundt stilkene, så de holder seg sammen, en liten bukett jeg legger på en gresstue. Værsågod. Her vil ingen noe vondt, her er bare mødre som ser til multeblomstene, slunkne skinn etter en lang vinter, mødre med barn på vei gjennom naturen.