aprilskven

Så du bildet til dette nyhetsbrevet? Det var fra Vestersand. Jeg ble invitert til FinnLitt 2026 i Kirkenes, og 14 april hadde vi en helt egen start på festivalen - en guidet busstur med meg fra Kirkenes til Bugøynes. Kick-off, kalte vi det. Jeg snakket i ett via Kirkenes sentrum, Stonga, Bordevaara, Skoltefossen, lærerboligene i Neiden, skolen, kirka, utsyn mot Sandneset/Arvolaneset, Neiden Kro og trafikknutepunkt, avkjøringa mot Øvre Neiden, Ferdesmyra og videre mot Bugøynes. Jeg fortalte løst og fast fra Neiden, mitt forfatterskap, diverse bokprosjekter, og jeg snakket om trilogien ruijan rannalla, Bevernes, Brita Caisa og litt research-snaks. Det var strålende vær. Framme på Bugøynes hadde vi en stund til å nyte været og stedet, før alle spiste middag, som ble avsluttet med kaffe, vafler og høytlesning fra Vestersand. Så kjørte vi tilbake til Kirkenes. Det fins øyeblikk da verden smiler og alt og alle som kan, hjelper til, og sånn oppleves denne kvenske reisen av og til. Derfor har jeg tatt bilder av gaver og priser og merch knyttet til denne reisen. og innimellom skal jeg forsøke med på noen oppdateringer også. Ovenfor er diplomet jeg fikk i anledning Årets Kven 2026, som ble utdelt på Kvenfolkets dag.

Snart skal vi samlet igjen for å synge sammen her i Oslo. Dette er første gang det er flere sanger som jeg ikke kan plassere før vi møtes, så jeg må søke dem opp, lytte til dem, og øve, og antakeligvis når jeg søker dem opp og lytter til dem, kommer jeg på at jeg har hørt dem før, men at de ligger i det glemte. Jeg gleder meg til det. En sang vi også skal synge er här tuggar korna, den anbefales en lytt hvis dere for eksempel søker opp Hasse Alatalo/TREMEN.

Før FinnLitt kjørte jeg til Vadsø og hadde en litterær samtale på biblioteket arrangert av Vadsø Historielag. Gavene viser sider av Vadsø/Vesisaari. Tenk at jeg nå vet at de fikk bygget et nytt fengsel i rundt 1865. Da jeg skrev var jeg opptatt av at det forrige fengselet antakeligvis var falleferdig. Hvorfor ellers bruke penger på noe nytt. Jeg la vekt på trekken og kulda. Men det hadde selvfølgelig mye med økt folketall, Vadsø opplevede en eksplosiv vekst. Både det gamle og det nye fengselet hadde kvenske/norskfinske kallenavn avledet av en bemerkelsesverdig - eller den første - fengselfuglen. Jeg skriver inn denne infoen tidlig i Vestersand, og blir stolt nå når jeg tenker på alt arbeidet og kunnskapen som ligger i trilogien og venter på leserne.

Jeg har som før nevnt bearbeidet Vestersand. Jeg kunne først skjønne at noe manglet/måtte endres da jeg var ferdig med hele trilogien. Jeg skulle gjerne innsett dette før utgivelsen, men det fikk jeg ikke til. Jeg ba forlaget om en tekst-fil som lignet mest mulig på hvordan teksten ser ut i utgitt form. Det er litt trøblete å jobbe med alle formateringene, men det var også spennende og utfordrende. Det var som om jeg våknet av boksidens potensiale og krav. Ja, det skal faktisk bli en bok, det du skriver, Ingeborg, så her er det bare å være skjerpet. Nå har jeg lyst til å skrive mer i de samme rammene. Det har jeg aldri hatt før.

Ovenfor er noen gaver jeg har fått. Jeg skal se om det er naturlig plass til noen flere bilder lenger ned. Som nevnt ovenfor, har jeg fått sansen for å skrive i utgivelses-format. Samtidig tenker jeg at det kan bli en automatisk hvilepute. Jeg trenger ikke anstrenge meg for å skrive best mulig, for jeg skriver jo i bokformat. Jeg mener ikke at jeg ikke strekker meg nok som forfatter, for det gjør jeg, men jeg er også så heldig at jeg ikke er veldig kritisk. Jeg har glede av å skrive. Og hvis man ikke er kritisk, kan ting glippe. Og kjenner jeg meg selv rett kan jeg fort bruke bokside-formatet som en unnskylding. Hva? Ble det ikke bra? Hvordan er det mulig, når jeg skrev med bokside-formatering? I alle dager ...

I Sørreisa fikk jeg et tovet sitteunderlag med bilder av helleristninger som er funnet i området. I løpet av våren endrer vi Vestersand. Det kommer antakeligvis til å stå fremst i boka at jeg våren 2026 gjorde noen endringer i Vestersand, og kanskje vi lar det bli med det. Jeg tenkte at jeg skulle avslutte med en av de nye tekstbitene som smakebit, og gjenta bildet av meg på Vestersand. Det er en helt ny genser jeg har på meg, strikket av Ellen Brunvoll, som jeg er så glad i. Den genseren er ikke kven-merch men Ellen-merch. Og da kommer et bilde av Vestersand sammen med tekst fra Vestersand som avslutning på dette nyhetsbrevet.

"En gullstein har jeg også, en ravklump med skinnreim tredd gjennom hullet Mikko lagde. En sølje, en bibel og smykket fra Mikko, som han sendte meg da vi var fra hverandre hele sommeren. Han var på gården med Gretha Lisa, men lagde smykket til meg. Jeg har to sønner og to varme hender også. Og så mange som har sett min vei, og latt meg merke hjertene deres. Under dette skitne ytre fins jeg med alt som er mitt. Når mørket under taket slipper meg løs, kan jeg gå som jeg alltid har gått, dit jeg ønsker, jeg vet alltid hva jeg ønsker, og det er til Mikko jeg skal gå. Bare tanken på ham får hjertet til å dunke hardere. Så får de bare si at forstandige mennesker ønsker seg annet enn gifte menn. Broren min Pehr, alle i Pykeijä, de får si det de vil om forstand og uforstand, for hjerter er hjerter, kan jeg svare. Innerst inne vet alle at hjerter styrer livstråden. Så lenge menneskehjerter dunker, lever vi. Uten hjerter er ikke forstanden annet enn en veltet påle i en eng."